Lest: Andrev Walden: Jævla menn

Avstanden mellom de strålende anmeldelsene denne boken har fått og min egen opplevelse av den, er enorm. Kritikerne kan ikke få fullrost denne oppvekstromanen nok. Jeg på min side finner ikke noe som helst positivt å si om den, med ett unntak der forfatteren skriver om å se på tv:

• Jeg har gått glipp av så mye tv i mitt liv, så det trenger ikke skje noe mer på skjermen for at jeg skal kjenne at noe inne i meg leges.

Dette er en drit kjedelig bok. Det er en sammenrasking av forskjellige barndomsopplevelser, uten den strukturen og dynamikken en god roman er avhengig av. 

375 sider er alt for mye. Point taken etter omkring fem sider og deretter er resten forskjellige variasjoner av reprise.

Boken var en tålmodighetsprøve og det eneste interessante jeg får ut av leseopplevelsen, er en klar forståelse av at jeg ikke kvalifiserer for å bli litteraturanmelder. 

Terningkast null.

Forsøkt lest: Michel Foucault: Galskapens historie

Dette er en av de store klassikerne og den bør naturligvis helst behandles med respekt. Men jeg blir ikke med på premisset i boken: Du skal tåle forfatterens styltete, uttværende og krevende språk. I stedet for å berømme forfatteren for å ta opp et viktig tema, vil jeg heller si at dette kunne ha vært en god bok.  Men forfatteren er så opptatt av sine egne intrikate resonnementer, at det ender som en nærmest ubrukelig bok, med mindre man leter etter eksempler på fenomenet french theory (en kontinuerlig prosess med uskarphet, flytting og dekonstruksjon.)

Jeg fikk med meg et sitat fra begynnelsen av boken. Det er kanskje en allegori til dagens klimadebatt:

• I en komedie der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv, spiller den gale komedie av annen grad: Narrenes narr 

Jeg tar med en artig kategorisering fra 1200-tallet:

• Her kan dere se dem, blant mine følgesvenner. Hun med rynkede bryn er Philautia (egenkjærlighet). Hun som ruller med øynene og klapper i hendene er Colasia (smiger). Hun som ser ut som en halvsover er Lethe (glemsel). Hun som støtter seg på albuene og legger armene i kors er Misoponia (latskap). Hun som er kronet med roser og salvet med parfyme er Hedonis (lyst). Hun med de flakkende øynene er Anoia (tankeløshet). Hun med det yppige legemet og blomstrende hud er Tryphé (slapphet). Og her blant disse unge kvinnene er det to guder - god mat og dyp søvn.

Men det er denne typen tekst (under) som irriterer, eller hva synes du selv? Er dette såkalt klarspråk?

• Men på dette nivået er ikke lidenskapen ganske enkelt en av galskapens årsaker, selv ikke den viktigste; den danner snarere galskapens mulighetsbetingelse. Om det i forholdet mellom sjelen og legemet finnes et område der årsak og virkning, determinisme og uttrykk ennå er vevet så tett sammen at de i virkeligheten utgjør en og samme bevegelse som ikke kan oppløses før senere; om det før kroppens voldsomhet og sjelens livlighet, før fibrene blir bløte og sinnet blir avslappet finnes kognitive, ennå uddelte a priori som så påtvinger det organiske og det åndelige de samme verdiene, så forstår vi at det kan finnes sykdommer som galskap som helt fra begynnelsen rammer både legeme og sjelen, sykdommer hvor hjernens tilstand er av samme kvalitet, av samme opprinnelse og endelig av samme natur som tilstanden i sjelen. 

Lest: Johan Falkberget: Christianus Sextus bind 1

Vil du ha et innblikk i hvordan vi levde i Norge før, er denne boken noe for deg. Her får du en troverdig og konkret beskrivelse av hardt fysisk arbeid, matmangel, fattigdom og ikke minst den nådeløse norske vinterkulda. Boken er medrivende og du får sympati med hovedpersonene og deres kamp for å overleve i hverdagen. 

Språket er effektivt og poetisk, dette er det beste du får av klassisk norsk litteratur. Det blir imidlertid litt mye strev og slit å leve seg inn i og jeg tar derfor en pause før jeg ev. går løs på bind nr 2 i denne trilogien.

Fra boken:

Vinteren var for hånden. I dag, i morgen eller neste dag kunne den være her, ridende på hvite prustende foler langs sjøens stenete strand.

Når vårvinden tok til å synge og fløyte i glisne hus, og takdryppet løsnet i de hvite netter, kom drømmens tid og de to unge fjelljenter tenkte under sin gang i fjøs og stue: Nå skjer det noe. Nå er et eller annet på vei hit.

Nå led det mot høst. For hver dag som gikk svant lengselen og drømmen mer og mer. I mørket, kulden og uværet var det ikke noe å lengte etter og slett ingen å vente på og ingenting å ligge våken og lytte etter. En ny lang vinter ville stenge dem inne mellom fjellene.

Det landskapet han så i går røsslyngen, som dryppet blod - myrene som lå kobberforgylte oppe mellom åsene. Det var alt sammen borte og et nytt land hadde i natt dukket opp - kaldt og dødsens blekt.

Lest: Yan Lianke: Dagen da solen døde

Jeg lyver, jeg har ikke lest mer enn hundre sider og det var mer enn nok. Jeg reagerer på veldig mye i denne irriterende og ubehagelige boken. Jeg undres over at den har passert så mange kvalitetskontroller som den må ha gjort, inkludert å ha blitt oversatt fra kinesisk.

Driver forfatteren gjøn med oss eller er dette en type stilisert satire:

“Tiden var en sliten sag som ble dratt mellom mamma og pappa.”  Prosamessig burde det ha vært strøket. Eller hva med denne: “Døren knirket som en kniv som skjærer gjennom en hodeskalle”. Akkurat en slik lyd tviler jeg på at noen av leserne kjenner igjen. Jeg trodde også at det må mer til enn en kniv. Og videre “Hun var som en blomst som aldri visner”. Plumpt, og som hentet fra en kioskroman. Han fortsetter: “... mammas ansikt lignet en gammel avis”. 

Han kommer også med tåpelige resonnementer: “At det er flere mennesker på jorda nå, er kun mulig fordi det har blitt færre dyr. Hvis antallet dyr øker, vil antallet mennesker minske. Resonnementet er bare tull, hva er poenget?

Senere i boken gjøres det et stort poeng ut av utvinning av likolje ved kremasjoner. Likolje, er dette også en satire? Det har i hvert fall ikke noe med kremering å gjøre. Tematikken er makaber, villedende, usmakelig og litterært spekulativt.  

Yan Lienkes ego må være bunnsolid, siden han gjennom boken løpende omtaler seg selv i tredje person. Han lar hovedpersonen referere til sine egne bøker og skriver for eksempel:  “Jeg har lyst til å fortelle og skrive historier, sånn som Yan Lienke, tjene masse penger på det og bli berømt.”

Dette er sikkert en slags selvironi (eller "innsiktsfull satire",  som det heter på bokomslaget”. Jeg mener imidlertid at det i vestlig sammenheng er tabu å skrive sin egen faktiske person inn i fiksjonen på denne måten. Var det slutt på fantasien, så forfatteren måtte fabulere om det han ser i speilet? Jeg blir bare flau på forfatterens vegne.

Lest: Bjørneboe: Haiene

En drivende spennende bok med et litt uoversiktlig persongalleri. Handlingen er blandet med enkelte frittstående filosofiske betraktninger.  Dette er en skriveteknikk som er litt utfordrende, men det naturligvis lov når det kommer fra en så begavet forfatter som Bjørneboe. 

Jeg noterer følgende minneverdige sitater:

**

Det finnes noe som heter ensomhet. Jeg vet ikke helt hva det vil si, men jeg tror det betyr å ha ansvarsfølelse. Man kan kanskje sette opp en slags matematisk likning: Ansvar er lik ensomhet

**

Og langsomt gikk den forferdelige sannhet opp for meg i hele sin rekkevidde Har man tatt seg av et menneske, da nytter det ikke å gi noe, man må gi alt. Absolutt alt må man gi, og man skal intet ha igjen.

**

Mr. Jensen, sa han. - Det finnes ingen tilgivelse, ingen nåde, uten forutgående straff. Å elske er å tukte. Kjærlighet er å straffe. 

Lest: Johan Falkberget: Den fjerde nattevakt

Dette er en skjellsettende bok på mange måter. Først og fremst beskriver den i detalj det fysisk harde livet på Røros for 200 + år siden, videre beskriver den hvor fatalt det er hvilken familie eller stand du blir født inn i og endelig hvor vanskelig det er å leve i strid med dine egne følelser. 

For min egen del var boken på grensen til vemmelig. De grundige beskrivelsene av det karrige landskapet, nær sagt umulige livsvilkårene og den åtte måneder lange vinteren gjør kraftig inntrykk. Du får på en måte aldri fri fra elendighetsbeskrivelsene selv om boken naturligvis har flere lyse sider. Hovedpersonenes kvaler er imidlertid så konkret og realistisk beskrevet at du opplever at du er vitne til et drama som du får en trang til å gripe inn i og løse. Det er vondt å lese om hvor umulige liv skikkelsene lever. Forfatteren formidler en panisk følelse av at her er det ingen utvei. 

Hva sier boken oss i dag, mer enn hundre år etter at den kom ut? Først kan vi si at den viser hvordan klimatiske forhold både da og nå er direkte knyttet til menneskets vilkår og overlevelse på jorden. Handlingen utspiller seg på et at de kaldeste stedene i Norge, den gang som nå. Den gang var det naturligvis vanvittig mye verre å komme gjennom vinteren enn nå. Samtidig er det paralleller her til hetebølgene i Europa i dag. Den gangen tok kulde liv, i dag gjør varme det sammen.

Boken viser oss hvor heldige vi som lever i dag er. Den gangen gikk kostholdet om vinteren gjerne i barkebrød. Mange bukket under av sykdom, krig, kulde og sult. Tilværelsen da, sammenlignet med i dag, er som forskjellen mellom helvete og paradis. Hadde vi flyttet en skikkelse fra boken fra 1800 og frem til 2024, ville personen blitt svært forvirret, ikke bare over vår materielle velstand, men også over hvor vi fikk all maten fra og hvordan vi tar den som en selvfølge. 

Videre er boken en god skildring av kristendommens rolle i samfunnet. Hovedpersonen er dypt religiøs og boken er full av bibelske referanser. Boken skildrer kirkens autoritære og begrensende funksjon i samfunnet på en overbevisende måte. Som underlag for en humanetisk argumentasjon, vil boken fungere godt. 

Om hustruen Kathrine:

Hun sov mer enn hun selv trodde. Han kunne undertiden i sitt stille sinn  bebreide henne for at hun sov så meget. Den som sov, syndet ikke. Godt! Men et meget sovende menneske var ikke et helt levende menneske. Blodet gikk for langsomt, det vendte ikke heftig og ofte nok tilbake til hjertet. Ved for megen søvn brant den menneskelige ånd med for lav flamme, den utstrålte for lite lys og varme - det blev alltid noe goldt og øde omkring et meget sovende menneske. 

Et flyktig møte med Gunhild:

"Enkelte mennesker er så lyse at de skinner på en, bare de går en forbi. Andre kan være så mørke at de kaster skygger over alt de kommer nær. Denne kvinnen i de røde klær han møtte i dag hadde skinnet på ham. Han kjente det. Han bar hennes lys med seg i sitt legeme."

Et senere avsnitt om Kathrines søvn:

"Han bebreidet henne ikke lenger for at hun sov for meget. (...) Søvn, den fredfulle, drømmeløse søvn, sto vakt om ens sundhet, enda moder søvn er dødens halvsøster og blind og hvit som denne."

Endelig, et innblikk i hovedpersonens religiøse praksis, der han leser syndsforlatelsen for en døende ung (jente) finntøkje. På dette stedet i handlingen, har hovedpersonens kjørt langt inn på fjellet med hest og slede i iskulde til en koje :

"Vår frelser, du som i din ve og vånde på korset tre var redebon til at tage en røver, en morder, en elendig, der hadde overgået alle Guds bud, ved hånde og føre ham i din herlighed, kom du til os og før denne forvillete sjel over dødens mørke vande op til det nye Jerusalem, staden med det livlige strengespill på torvene. La dine hellige engle ile hende i møte med palmegrener, tegnet på den uforgjengelige salighet, den du tildeler alle dine frelste. Når du nu strekker din sigd ut og nedskjærer denne fjellets blomst i dens livs årle morgentime, da vet vi med full forvissning, at du i din navnløse kjærlighet har bestemt den til en enda høyere og skjønnere prydelse i dine boliger."

 

Lest: Roald Dahl: Switch Bitch

Dette er tre morsomme noveller, som på forskjellig vis handler om relasjoner mellom mennesker. I begynnelsen av boken syntes jeg at Dahl skrev litt vel fantasifullt og kjekt, men dette endret seg etterhvert. Etter å ha lest boken kan du jo gjør øvelsen å forsøke å finne gode ideer til noveller selv, det er absolutt ikke lett og Roald Dahl var en mester selv om skriveformen hans fremstår noe maskulin i dag. 

I novellen "The Visitor" skriver Dahl innsiktsfullt om rike mennesker:

"Mellom folk som har dyre biler eksisterer det et sterkt brorskap. De respekterer hverandre automatisk, og årsaken er enkelt og greit at rikdom respekterer rikdom. Det finnes ikke noen andre i hele verden som en styrtrik person respekterer mer enn en annen styrtrik person. På grunn av dette, trekker de rike mot hverandre uansett hvor i verden de er."

Lest: Johan Bojer: Den siste viking

Man kan jo spørre seg om Bojer valgte riktig tittel på denne boken. Han bruker begrepet om standhaftige fiskere, men vikinger var de jo ikke. Romanen bygger blant annet på det historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom dampbåteierne og robåtfiskerne. 

Jeg vil absolutt anbefale denne boken. Den har et litt uoversiktlig persongalleri, og språket er til tider litt arkaisk. Samtidig har boken gripende skildringer av hvor hardt det var å leve på 1800-tallet og for den som er interessert i rorbuer, gir boken avklarende forklaringer om hvordan de fungerte. 

Boken har mange fine passasjer, for eksempel om å håndtere ryggsmerter (NB: Teksten er lett redigert og modernisert):

Neste morgen var det sjøvær igjen, men om natten hadde Kristaver fått en ri av gikt i ryggen, så det var bare så vidt han fikk klærne på. Da han hadde trukket sjøstøverne på seg og ville sette seg opp, satte han i et skrik og tok seg over korsryggen. Han ble stående krøkt, det var umulig å rette seg opp. Han skar ansikt som om noen traff ham med kniv.

Han kravlet om bord i båten og skar ansikt hele tiden fordi hver bevegelse av ledd og armer gjorde ulidelig vondt.  Det var tungt nok [å hale] for en frisk, men rent bort i veggene for en med flok over ryggen. Hver gang Kristaver tok et nytt tak og vred akslene under slitet med den tunge lenken, brøt svetten frem overalt på kroppen, slik pine kjente han. De halte og dro den ene timen etter den andre, og det blir tyst i båten for det var ikke lett å se på at høvedsmannen hadde så vondt. Men mot skumringen begynte ansiktet hans å lysne. “Tvi”, sa han, “det var det jeg trodde. Det er ingen annen råd for slik ilske enn å arbeide seg svett.” Nå ble ryggen mykere og pinen lettere å stå i. Det var bare om å drive på og hale.

Et annet avsnitt om å ta sjøstøvlene av:

Og der kommer endelig en naken menneskefot for en dag. Blå om hælen hoven og sår med merker etter ull og sjø men blårød over tærne som er frosset alle sammen De våkner til liv her inne i varmen. det stikker i dem som med nåler. Au, en kan ikke bøye dem i noe ledd. (...) Da føttene kom ned i stampen begynte de å rase for alvor. Karene småhylte. Det gikk som knivstikk opp overalt kroppen og likevel det gjør godt innvortes og skrubbe foten ren. Det er som du blir renset om selve hjertet. De tar foten opp og viser kameratene frostsårene og høster medynk. "Dykandes, den der ser stygg ut", sier de "men vent, skal du få se det som er verre."

Lest: Ondskapens historie - Bjørneboes imponerende trilogi

Å lese bestialitetens historie for første gang, omkring femti år etter at den kom ut, er bevisstgjørende på mange måter. Bøkene gir intense og urovekkende beskrivelse både av evige og dagsaktuelle temaer. De viser med tydelighet hvorfor Bjørneboes forfatterskap er så viktig - også for nye generasjoner.

Det evige handler om hvordan Bjørneboe beskriver den iboende grusomheten i menneskene, og hvordan vi skal klare å leve, samtidig som vi erkjenner den. Det handler også om vår stusselige og utsatte plassering i verdensrommet, som Bjørneboe så fint beskriver at foregår på “skorpen”. Under oss koker lavaen, og over oss råder den kosmiske kulde på minus 270 grader. Det evige går også på samhandlingen mellom de ressurssterke og ressurssvake, både lokalt og nasjonalt. Bjørneboe peker på nødvendigheten av revolusjon hvis jorden igjen skal bli beboelig.

Nødvendigheten av, eller drømmen om, en revolusjon er et stadig aktuelt tema. Mens dette tidligere var spesielt viktig i lys av utbytting og undertrykking, er det i dag kanskje aller mest viktig på grunn av miljøødeleggelser og klimaforandringer. Bjørneboe er i liten grad inne på miljøproblematikk, men omtaler jo i høy grad drivkreftene som også leder til de altoverskyggende problemene som truer fortsatt menneskelig liv på planeten jorden. 

Han skriver følgende, som enkelt kan overføres til overforbruk og utarming: “Jeg var ikke klar over at hele århundrets politikk til syvende og sist dreiet seg om handelsstandens uinnskrenkede rett til ukontrollert vilkårlig å regjere menneskeheten etter eget forgodtbefinnende.”

Videre skriver han om menneskets vedvarende ønske om komfort, et adekvat perspektiv på for eksempel ukritisk reising for reisingens egen skyld, slik det er tilfelle med cruise: “I det gamle Persia ble unge mennesker oppdratt med tre mål for øyet, man skulle lære å ride, å skyte med bue og å tale sannhet. Vi lærer ingenting annet enn at det gjelder å sikre oss et bekvemt liv, i seg selv en så eventyrlig løgn at den sikkert er sykdomsskapende”.

Relevansen er kanskje høyest når han skriver om oljen: “En gang var gullet - pengene - jordens forbannelse, men i dag dreier det seg om olje. I oljen er det den sorte majesteten åpenbarer seg i dag, han som vi i gode gamle dager kalte Satanas. (...) I dag er all virkelig politikk en kamp om oljen.”

Det er ingen tvil om at vi kunne trengt mange Jens Bjørneboer også i de viktige årene da olje-Norge ble bygget opp, ganske umiddelbart etter Bjørneboes død. 

Bind 1:

Frihetens øyeblikk kom ut i 1966, og andre verdenskrigs skygge faller ganske tydelig inn over boken. Beskrivelsen av forholdene i alpelandsbyen Heidelberg fremstår som nok en ramsalt kritikk av tysk mentalitet. Hovedpersonen sier: “Deres okkupasjon av Belgia var helt igjennom gotisk og besto i forbløffende grad i å “beslaglegge”, spise og slå ihjel. Min far ble aldri trett av å berette historier om dere umettelige grådighet - og jeg tror at han nesten uten å vite det selv, virkelig satte fingeren på et centralt trekk i den germanske folkesjel. Mozarts Landsmenn er i seg selv ikke grusommere eller brutalere enn andre folk (...)  Men de er plaget av sin grådighet etter ting, mat og penger i en slik grad at de anser det som sin selvskrevne rett å utrydde hele befolkningsgrupper, hele nasjoner, for å tilfredsstille sin medfødte hunger etter andres eiendom.” 

Og videre: “Det er mat de vil ha, uendelige, ubeskrivelige berg av mat. De vil spise verden og for å klare det må de ha alle penger og alle ting, alle biler og alle loden-frakker på jorden.” 

Mot slutten av første bind, om Teuto-Germania:  (...) Intet annet område i Europa er så kvelende sykt eller løgnaktig. Og intet annet sted har åpenbart sannheten så forferdelig. (...) Germanikere som har mistet troen på pengenes evighetsverdi, tror simpelthen ikke lenger på noe i verden. Når pengesedlene ikke har kjøpekraft, har livet ingen målestokk, verden ingen mening (...) 

 

Utvalgte sitater:

• Den som ikke har opplevd en full depresjon alene og gjennom et lengre tidsrom, han er et barn. En slik tilstand er som å møte noe utenfra, et rovdyr, et villdyr som river kjøttet av knoklene på en.
• Men vårt knappe øyeblikk av bevissthet er innrammet av mørke. Noen få glimt av lys mellom et mørke før og et mørkt efter. Disse glimtene er alt man har å gripe i. 

Bind 2: 

Kruttårnet kom ut i 1969.

Utvalgte sitater:

• Det er ganske klart at frihet har man bare i den grad man ikke skammer seg. Den som ikke lenger vil skjule noe han nærmer seg friheten.
• Et hvert barn vet i dag at hele vår klodes innmat er en gigantisk ildmørje, en kokende grøt av glødende smeltet sten og metall. På en forbløffende tynn skorpe omkring dette kosmos av flytende mineraler er det vi steker, koker og lemlester hverandre. Her er oppstått liv, grønt kjølig, vått og frodig. Like over denne skorpen ligger verdensrommet hvor kulden hersker evig og ubegrenset.
• Som tidligere sagt: Jo større innsikt, desto større angst.
• Det bør undersøkes at de to viktigste ideer om friheten som menneskeheten har tenkt, kristendommen og sosialismen, har den merkelige likhet at de begge er vrengt om til sin absolutte motsetning, begge til det motsatte av hva de er. 
• Du vet det, Ivan sa han: Russerne er de grusomste alle mennesker. Det finnes ikke den grusomhet et russisktalende mennesker ikke kan begå. Det er for lenge siden både beskrevet og bevist av Fjodor Dostojevskij.

Bind 3:

Stillheten kom ut i 1973

Utvalgte sitater:

• Européer er man ikke, européer blir man. Og man blir det først, når man gjør opp det regnskap med Europa, som samtidig er regnskapet med en selv, det vil si oppgjøret med fordommene og med den forferdelige byrde av skyld som hefter ved denne verdensdelen og som vi selv er delaktig i helt inntil vi ser at denne skyldbyrden er vår egen, og at den ikke ligger i våre handlinger så meget som i hele vår måte å tenke på, og i våre enorme evne til å velge de gale. 
• Barndommen og døden er de to ting som spiller størst rolle for meg. Det som ligger mellom dem er skyld. 
• Jeg går, men jeg etterlater dere sannhetens redsler og døden 

En god, kremet thaisuppe

Denne suppen baserer seg på mange vanlige grønnsaker uten sterk smak, men den får bra trøkk ved hjelp av green curry paste. 

Ikke spar på rotfruktene, bruk det du har av ingredienser. (Jeg brukte mye squash fordi det gror i hagen.) Denne suppen kunne også inkludert mye annet, for eksempel forskjellige urter eller krydder og kanskje litt sitronsaft. Jeg synes ikke at den trenger salt og pepper, men dette er en smakssak.

Kok opp et par liter vann og to-tre buljongterninger

Legg i og kok opp:

• Seks-syv poteter i terninger
• Seks-syv gulrøtter i skiver

Fres blankt i panne med rapsolje:

• Tre-fire løk
• En rød paprika
• En chili
• To hvitløksfed
• Et glass green curry paste

Legg alt i gryten sammen med

• Tre bokser kokosmelk
• En eller to squash i biter

Kok i snaue ti minutter til alt er mørt, men ikke alt for mørt. Kjøres til ønsket konsistens med stavmikser.

Voilà!

Denne oppskriften gir omkring fem middager til to voksne. Føy gjerne til reker, kyllingbiter eller egnete vegetaringredienser.

Lest: Kan det fikses? Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn

Marthe Ulltveit-Moes bok er original og viktig. Den er både høyaktuell og forut for sin tid. Hvis den blir viet politisk oppmerksomhet, kan den lede til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn.

Boken handler mest om en liten og utsatt bransje - reparatørene. Ulltveit-Moe beskriver dem som den vesle galler-landsbyen i Asterix-tegneseriene. Mange ser dessverre på reparasjoner som kjedelig, kostbart og brysomt. Dette leder til at alt for mye kastes, selv om det enkelt kunne fått et lengre liv.

Boken har mange viktige poenger:

• For mange sko har såler av polyuretan - som rett og slett smuldrer opp
• Det finnes gode glidelåser til klær, men de brukes ikke i billige klær - som ikke er ment å vare
• Vi trenger flere reparatørklynger, møteplasser for bedrifter i samme bransje, gjerne på tvers av yrkesgrupper og fagforeninger.
• Det taktile og praktiske må få større plass i skolen. Barn må lære å gjøre enkle reparasjoner.
• EU vurderer nå forlaget om å pålegge digitale plattformer for reparasjonstjenester slik at de blir enklere å finne.

Forfatteren klager med rette på at produkter blir limt sammen slik at de ikke kan åpnes og repareres. Hun foreslår bøter eller fengsel i inntil tre år for å selge slike varer. Spinnvilt, men forfriskende!

Ulltveit-Moe skriver at Norge trenger modige politikere som dem som opprettet Vinmonopolet i 1922 og utvidet røykeloven i 2004. I dag er deres oppgave åpenbar: Å gjøre om Norge fra et sløseland til et reparatørland. 

Forfatteren har også en fin passasje om rekyleffekten, Dette dreier seg om hvordan forbruket av kull i sin tid økte etter at fabrikkene tok i bruk nye dampmaskiner med lavere kullforbruk. Lavere kullforbruk per maskin betydde at eierne kjøpte flere dampmaskiner. Dette omtales i dag som Jevons paradoks eller rekyleffekten: Den som sparer penger på shoppestopp og lapping av klær, og deretter bruker pengene på en lang flytur, nuller ut miljøgevinsten av å bruke klærne lengre. Med andre ord må penger du sparer på å reparere og kjøpe brukt, brukes på en miljøriktig måte for at effekten ikke skal nulles.

Man kan innvende at boken tar opp temaer som av åpenbare grunner ikke er høyt på dagsorden i et kapitalistisk samfunn. Samtidig behøver ikke kapitalisme bare handle om forbruk. Det kan også handle om å sikre, ombruke og gjenbruke verdier. Ved å justere blikket litt, vil man se at Ulltveit-Moes forslag også handler om dette. Det er nemlig ingen tvil om at Ulltveit-Moes målsettinger og forslag både er riktige og nødvendige. 

Ved å begynne å justere kursen nå, vil overgangen til et samfunn som tar mer vare på ressursene bli mindre smertefull. Jeg sier derfor heia Marte Ulltveit-Moe!

Heltre eikebord fikk ny og flott overflate etter å ha blitt slipt ned

Det danske salongbordet i heltre eik var trolig fra 70- eller 80-tallet. Bordet er dansk og kvalitetsmerket og av super kvalitet. Med et relativt denkelt grep fikk det nytt liv og ny verdi. 

Så lenge du ikke stresser bordet på enkelte punkter, kan du bruke det effektive 40-korn sandpapir. Det er dobbelt så grovt som det de fleste kanskje tror er det groveste sandpapiret - 80 korn. 

Eik er et samarbeidsvillig materiale som ikke lar overflatebehandlingen synke for dypt ned i treverket. Etter sliping med 40 korn papir, med en kjapp overgang med 80 korn etterpå, fremsto overflaten glatt og ferdigbehandlet. 

Jobben med å slipe var overkommelig, men det tar tid å slipe og det støyer en del. Jeg er glad for at jeg slippe å gjennomføre slik oppgradering daglig, men innimellom er det helt ok.

Snedig flekkfjerning med sitron - for deg som er tålmodig

Sitron er grei til flekkfjerning, kanskje spesielt på kjøkkenbenker og bordflater. Jeg har også testet sitron på klær. Mot flekker på klær er klorin kjent for å være effektivt, men det vil være risikabelt på fargete tekstiler. Jeg kom over en flott polotrøye fra Ralph Lauren som hadde en flekk av ukjent opphav på kraven. Jeg antar at flekken kommer fra  en eller annen type maling. 

Ingen flekkfjernere, for eksempel flytende OMO, klarte å gjøre noe med flekken. Klorin var uaktuelt fordi det trolig ville bleke fargen i stoffet. Jeg forsøkte derfor med sitronsaft på bomullspinne. Flekken ga seg gradvis, men jeg måtte gjenta prosessen veldig mange ganger. Det er uklart om effekten blir best ved å vaske eller skylle kraven mellom hver gang jeg bruker sitron på en flekk. 

Jeg påførte sitrondråper med bomullspinne gang på gang, men den siste bittelille kjernen av flekk ville ikke gi seg. Jeg runder uansett av med resultatet du ser under, som jeg vil kategorisere som bra nok. 

Lest: Joseph Conrad: Taifun

Dårlige greier. Det er nok min mening om denne klassikeren. Du blir invitert inn i et spennende univers av personligheter og værtyper. Men historien er ganske endimensjonal og den tværes ut uten at den blir spesielt interessant. De språklige bildene er krevende og litt meningsløse, nesten pretensiøse: 

Damp lekket fra styreapparatet, og i det trange rommet dannet natthusglasset en skinnende oval av lys gjennom den tynne, hvite tåken. (...) To oppkveilede lodd-liner og en liten hvit seildukssekk som hang i et langt taljerep, svinget ut i rommet og deiset tilbake igjen mot skottet. 

Mer generelt er jeg veldig overrasket over den følelseskalde beskrivelsen av kuliene i lasterommet. Man får assosiasjonen til kyr, og selv om boken kom ut i 1899, forventer jeg mer empati fra en forfatter av dette formatet. 

Jeg fant ett sitat som er verd å huske, fra når stormen kommer:

"Det var noe forferdelig og hurtig som om et vredens kar plutselig var smadret. Øyeblikkelig mistet mennene kontakt med hverandre. Dette er en storms splittende makt, den bringer en bort fra de andre. Et jordskjelv, et ras, et snøskred, rammer et menneske likesom tilfeldig - uten lidenskap. En rasende storm angriper ham som en personlig fiende, griper om lemmene, velter seg inn over sinnet, prøver å slite selve sjelen ut av ham."

Sånn unngår du at brødet får lokk

Enkelte ganger får hjemmebakt brød en irriterende luftlomme mellom selve brødet og skorpen. Mange mener at dette skyldes for lang etterheving. Min erfaring er at det er mye mer vilkårlig enn som så. Kort etterheving kan også gi det uønskete lokket, eller toppskorpen.

Et godt råd for å unngå at skorpen løfter seg, er tre snitt i selve deigen. Bruk kjøkkensaken og lag tre snitt på omkring en halv cm. Dette kan gi noe dypere kutt i brødets skorpe enn ideelt, men det er et mye bedre resultat enn en skorpe som hever seg en centimeter over selve brødet. 

Lest: Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Dette er en lettlest liten bok som trekker opp de lange linjene. Flere bøker er gitt ut i serien "En sommer med..." - og siden jeg kan si hva jeg vil her på min egen blogg, vil jeg kommentere at jeg synes at det er en tåpelig kategorisering. 

Man skal liksom kunne lese lettere og bedre om sommeren, mens vinteren er slags boklig dvale. Tvert i mot hadde vi trengt en serie som het "Noen vinteruker med..." En slik oppfordring kunne bidratt til å hjelpe oss gjennom de mørke månedene. 

Montaigne fant opp essayet og boken handler mye om innholdet i hans Essays. Temaene er fortsatt relevante, men det er litt vanskelig å få tak i Montaignes storhet. Han er åpenbart kjent for både å tvile og å endre mening og dette forklares godt i boken. 

Sitatet jeg vil bruke her handler om gå og Montaignes ide om at man bare kan tenke godt når man er i bevegelse:

"Ethvert lønnkammer trenger en spasergang. Mine tanker sovner hvis jeg setter meg ned. Ånden går i stå hvis bena ikke holder den i bevegelse.  Alle som studerer uten bøker har det slik."

Lest: Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske

For tiden leser jeg mest 40-50 år gamle bøker og Korsgaards bok er et  interessant avbrekk. Hvordan er dagens topptitler?  Boken kommer med to terninger med seks øyne på omslaget. Selv ville jeg gitt den tre.

Man skal naturligvis berømme unge forfattere som tar byrden og beskriver deres egen vanskelige oppvekst. Såvidt jeg forstår, er dette i grove trekk en selvbiografi. Jeg savner likevel en bedre litterær plan. For meg er bokens kapitler en serie hverdagsbeskrivelser, nesten anekdoter. De henger sammen, men dette ligner på en dagbok skrevet i romanens form.

I store trekk beskriver forfatteren en dysfunksjonell familie og hovedpersonens opplevelser hjemme og på skolen. I nordisk sammenheng beskriver han fryktelige forhold, i terrenget omsorgssvikt. Denne familien er bånnsopet i samfunnet. Lukten av råtnende dyr og dårlig hygiene er godt beskrevet. Her står det dårlig til med moralen og respekt for loven.

Som bok savner jeg en bedre beskrivelse av hovedpersonens prosjekt, utover å gradvis stå frem som homofil. De mellommenneskelige relasjonene beskrives for knapt, i hvert fall etter min smak. Hovedpersonen fremstår ikke som et offer, selv om han unektelig vokser opp under svært dårlige kår. Han skal ha pluss for å unnlate å gjøre dette til en samfunnskritisk roman. Denne familien vil det være vanskelig å hjelpe. (Korsgaard har jo også kuttet kontakten med familien.)

Boken er godt skrevet og underholdende og lett. Kanskje er det dette som bidrar til at boken på en måte er litt merkelig. En knalltøff oppvekst som mangler de viktige verdiene som alle familier bør basere seg på, beskrives på en litt kjølig, nesten slentrende måte. 

Tittelen refererer for øvrig til hovedpersonens mormor, som har et stort lager godteri - hvis det skulle komme et menneske.

Jeg er glad i gode setninger som kan stå for seg selv. Det er ingen overflod av slikt i denne boken, men dette sitatet har en viss dybde og jeg tar det derfor med:

Når man går på lykkepiller, er man aldri glad.

Lest: Agnar Mykle: Largo

Agnar Mykle skriver fantastisk bra. Å lese denne boken, som ble gitt ut i 1967, føles litt som skattejakt. Du børster bort litt jord på en gammel sti og står der plutselig med en edelsten. Dette er virkelig a good read, selv om temaene kanskje kan betegnes som både perverse og morbide. Jeg blir tankefull over hvordan denne boken skal leses. Det er interessant at det var litterær plass til den og dens tematikk da den kom ut. 

Selve temaene er kontroversielle og vanskelige å kommentere. Kanskje det er enklest å holde meg til boksomslagets beskrivelse: "Boken har en sentral plass i et av de mest sentrale forfatterskap i norsk etterkrigsdiktning." 

Påbegynt: Johan Borgen: Blåtind

Dette er en bok jeg raskt forsto ikke var noe for meg. Boken komponerer et persongalleri og en stemning som skal lede frem til noe, men på veien frem er jeg avhengig av å tro på prosjektet. Etter 20-30 sider, bladde jeg meg fremover og konstaterte at denne formen ikke passet meg. 

Jeg rakk uansett å få med meg dette artige og litt kryptiske avsnittet :

Skandinaver bereiser hverandres land og faller i forelskelse - ikke nødvendigvis en skandinav - på den andre siden av disse grensene vi derutefra *) ikke forstår et mukk av. Nei, de forelsker seg ikke nødvendigvis i en skandinav, men i noen, den første og beste, straks de kommer over en grense. Det er en del av deres nordiske provinsialisme. De er dødstrette av sine hovedsteder. 

*) Jeg opplevde at uttalelsen kommer fra jøden Nathalie Graetz, som altså var "utlending"

Lest: Axel Jensen: Line

Dette er en interessant klassiker med fine tegninger av Hammarlund. Boken er god, men etterlater noen spørsmål og taper seg voldsomt mot slutten. (Der er den i godt selskap.) Men alt i alt verd å lese. 

Jeg merker meg noen morsomme passasjer med slang fra 50/60-tallet:

"Alvorlig banna, Jacob (...) Han er suveren på brettet (...) Spiller en blanding av Shearing og Brubeck, hvis du har peiling på showen."

Erotikken får god plass og er fint skildret:

"Og hun overga seg og hun overvant meg. Hun lukket seg om meg som en musling fôret med silke. (...) Store Gud, jeg ville være der inne bestandig, være der hvor lys og mørke var tonet ned til det fikk samme dype glød som hud"

Fine poetiske passasjer:

"Så ble det aften, himmelen mørknet, og jeg lå under glasstaket, på divanen og fløt i billeder. Og skumringen kom langsomt mot meg som en stor grå silkekatt. Og i munnen holdte den to hvite hansker. Og jeg strakte begge hender ut mot skumringen og velsignet den fordi den smøg seg inn til meg på myke poter som en katt. Og jeg tok hanskene og de smeltet sammen med huden min. Ut av fingertuppene vokste grønne spirer med røde bær på."

Jeg tar også med denne - om å nyte skjærgården:

" Flimrende rigger, papiraktige skrog. Silketrykk. Og gjennom latter og lyder inne fra land hører vi åregnaget og den kjølige fresingen av jollen der den skjærer vannet. Og det er råme og dugg, det er bleke, bleke stjerner og uendelig fredfull natt."

Påbegynt: Nordahl Grieg: Ung må verden ennu være

Etter å ha lest Skibet går videre, gledet jeg meg veldig til denne klassikeren fra samme forfatter. Men dette var noe helt annet. Jeg fikk seriøse startproblemer. Det ble for mye å holde styr på, jeg mistet flyten i lesingen og måtte lese de ti første sidene om og om igjen.  

Jeg sjekket omtalen og fant ut at denne boken ikke handlet om ung, norsk idealisme slik jeg trodde, men om "Moskva under Moskva-prosessene og Spania under den blodige borgerkrigen". På Wikipedia står det: "Boken har et svært stort persongalleri, og historien utspiller seg på en rekke steder, med hyppige sceneskift" Dette er sikkert vel og bra, men ikke den typen bok jeg liker aller best. Det ble derfor med oppstarten og jeg setter boken tilbake i bokhyllen ulest. Noen sitater fikk jeg likevel med meg:

Om lesesaler

Han holdt også inderlig av lesesalen her. I disse stille rummene var menneskelivet endelig kommet under kontroll. 

(...)

Hvor godt at det fantes slike rolige tilholdssteder, hvor mennesker kunde sitte med vissheten om at kaos og fortvilelse og en kyndig hånd engang skulle trekke frem våre egen tids begivenheter og menn, som kunde virke å uforståelige, omhyggelig katalogisert i en smal skuff. Det var en beskyttelse i denne forgjengelighetens vemodige ironi.

 

Lest: Nordahl Grieg: Skibet går videre

Nordahl Grieg døde ung, men rakk å markere seg som en dyktig forfatter. Skibet går videre (1924) skal ha vært hans gjennombruddsroman. Den 192 sider lange boken er spennende som en kriminalroman og er en intens miljøskildring av livet ombord på et dampskip. Noen utvalgte sitater:

Om hav og sjø

Nu forstår han hvorfor sjøfolk aldri tar ordet havet i sin munn. Sjøen, sier de. Havet er for menneskene i land til å drømme om. Det er sjøen de forbanner og spyr på og ønsker sig bort fra, det er sjøen de elsker og lengter tilbake mot, det er sjøen de lever av og engang må dø av.

Om hardt arbeid

Vi står hver ved vårt hjul og sliter og svetter og holder det i gang, larmen hyler utover kloden til vi er trette inntil døden, så synker vi ned og nye hender griper grådig efter hjulene og sveiver videre som gale, bestandig videre, hvem hvorfor?

Og triumferende vil de svare alle som én; vi holder maskineriet i  gang. Ringen er sluttet, dårskapen fullkommen. hei for et urverk av skjebner som tikker og snurrer til ingen verdens nytte, og er så livende redd for å gå i stå. 

Om våren

Våren! - Herregud, det er først i juni hjemme nu, luften bruser og blåner av sol, skikkelsene reiser sig op i den klare dag, og ansiktene blir vakre av vår. Småpikene går nedover gaten med løv i armen som unge mødre med forårets førstefødte og det er som deres legemer svaier i rytmen fra et fjernt orkester. 

Og om kvelden lyser de drømmende hvite gardiner i værelsets blå mørke, og hjertet blir fylt av en skumrende tretthet, til det brister som en klase syriner en juninatt. 

Om livet og havet

Er livet anderledes? Vi lyser en stakket stund som morild før vi slettes ut og vender tilbake til den mørke sjø. Men et nytt kjølspor er alltid lykkelig over å følge skibet. 

Lest: Sangen om den røde rubin

Det er kanskje ikke lov å kritisere denne klassikeren, men jeg mener likevel at den er overraskende ujevn. Innimellom gnistrer den, og veldig ofte er den helt på det jevne. En del partier er så hverdagslig beskrivende at det er vanskelig å holde konsentrasjonen.

Jeg skal ikke gå inn på hvorfor denne boken er så berømt, jeg skal heller plukke ut noen sitater som viser hvilken begavet forfatter Agnar Mykle var: 

Mai-natt vår-natt:

Når det er vår i Norge, da gråter menneskenes hjerter av smeltet kulde, lykken er ond, støtvis, pinefull, som når et forfrossent lem tines opp. For våren er så voldsom og så grusom hos oss. Ikke kan vi se den og lukte den, vi hører den. Den hvisker og småsnakker og rumler i våre ører, dråpene drypper fra den smeltende isen i takrenne og fra trærnes grener, bekkene klukker og de flomdigre  elvene stormer; vinden hvisler i luften  og småpikers hoppetau smeller mot fortauet; våren synger til oss fra fuglenes struper og traller  sprødt i sykkelklokkers klemt; våren hvisker i det spirende gresset under fjorårets visne løv; våren syder stille i den mørke mulden, og den stiger som gjærende vin i blomstenes stengler, i trærnes stammer og i menneskenes lemmer; sevje og melk og blod og sæd. Våren maler sin dumpe  truende  sang, som om den var en sovende kjempekatt i jordens indre, og når vil katten våkne og strekke seg?

Våren er et løfte, men først og fremst er den et krav. Et vilt umulig, hjerteskjærende krav. For hvem kan gjøre årets avslutning like storslått og majestetisk som dets begynnelse? Våren er et krav, og i sitt hjerte vet alle mennesker at de vil komme til kort. Derfor er våren så grusom, derfor er der gråt i menneskenes hjerter om våren.

Om sorg:

Voksen for sorgen er enhver. Voksen for lykken er bare den sterke.

Om ungdomstiden:

Og engang skal hver eneste mann på jord erkjenne, at det var i ungdommen han kunne alt, men ikke gjorde det. Engang skal han erkjenne den bitreste av alle sannheter; at livet ikke kan leves om igjen; at ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare  gamle mennesker forstår å bruke.

Om julen:

(...) ti julen er den onde samvittighets fest og den mest hjertesønderrivende institusjon som mennesker noensinne har innstiftet, men dessverre vil handelsstanden på det heftigste motsette seg at den blir avskaffet.

Om tannbørster:

han kan jo selvfølgelig ikke be om å få låne Roberts tannbørste, dét vil være å etablere et vennskap for alle tider.

Om angst:

Kun den mann som kan tilstå sin angst kan beherske den.

Om gud:

Gud? Denne mørke skygge, denne tordensky av ond samvittighet og knugende skyld, av utilstrekkelig og unnfallenhet (...)

Om barndommen:

Meget henger igjen fra barndommen, gjemt, glemt, halv-glemt, det er alltid fangarmer i dypet som i angstfulle stunder griper efter én for å trekke én under.

Terapikit - enkle spørsmål for deg som vil hjelpe en venn

Terapikit er en bitteliten samling av nøye utvalgte spørsmål for deg som gjerne vil stille opp for en venn som har det vanskelig. Noen gang kan det være vanskelig å vite hva du skal si. Med terapikit kommer du i gang. Du behøver ikke være psykolog for å kunne hjelpe. Det viktigste er å lytte og å gi vennen din noen enkle tilbakemeldinger. 

Lest: Johannes V. Jensen: Kongens fall

Danske Johannes V. Jensen ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1944. Når du leser boken Kongens fall, er det lett å tenke at Svenska Akademien traff klokkerent med den tildelingen. 

Handlingen er fra Danmark på 1500-tallet. I boken får du suverene personskildringer, men selve plottet er litt vanskeligere å henge med på, siden det forutsetter en viss kjennskap til de historiske konstellasjonene i Sør-Sverige og Danmark i senmiddelalderen. Dette er likevel ikke et stort problem. Jeg har ikke noen ambisjon om å gjengi handlingen, men vil gjerne sitere fra boken:

Om Ane Mette:

Hun var tilbakeholden og blid, som en pike skal være. Men hun så ut som et menneske som lykken hadde tatt og løftet over alle andre. Hennes trekk, som var fine av naturen, hadde en attenårings frihet og strålte av en indre ung likevekt. 

Om sommeren i Danmark:

Vannet i åen rant lattermildt over de stenete grunnene og fordypet seg i buktene og tidde stille. Fiskene spratt, holdt pusten og snappet etter fluer og mygg. En skikkelse flimret i luften over det blanke vannet, bare et hvitt speilglimt, og en dempet latter klang. Ekko spøkte oppe mellom skrentene.

Den hete middagsstillheten var dyp som forsteiningen ved midnatt, for tausheten fra solen ruget over alt som levde. Det rådet en tvungen stumhet under himmellyset, langt mer truende enn nattemørket. Høyt oppe i luften fløy lykken, den får ingen vite noe om før den er død, død.

Ved Axels død:

Så fløy han i oppreist stilling ut i den lyse natten  og dalte ned på lykkens skip. De seilte over havet i lyset fra månen og stjernene. Og da de hadde seilt lett og lenge, kom de til lykkens land. Det lave landet som har en slik underlig sommer. Med øynene lukket sanser du den søte lukten av jordens gress, landet er mykt og grønt som en frisk seng i havet, fødeseng, dødsseng. Himmelen hvelver seg kjærlig over det og skyene står stille over det, bølgene glir inn og klapper den lyse stranden. To blå hav beiler til kystene hvor sanden er fin og den magre gressbunnen er strødd med runde spraglete sener. I landet er det en fjord du aldri glemmer, der står solstøttene.  Kyster og øyer stiger så vindunderlig yndig av havet. Fjordene synger, og sundene er som porter inn til overflødighetenes land. Alt har dype farver her, jorden er grønn,  grønn, og himmelen møtes med havet i blå stemning. Det er den store sommers land, dødens land.

Romanen Kongens fall ble i 1999 kåret av en rekke danske aviser til århundrets roman. Jeg er enig, denne boken er virkelig noe av det beste jeg har lest. 

Fjerne stearinsøl på gulvteppe

Med et strykejern og tørkepapir, kan du fjerne stearinsøl på et gulvteppe. Sett strykejernet på middels varme uten damp og følg med på papiret når den oppvarmete stearinen trekker gjennom papiret. Gjenta behandlingen inntil flekken er borte. Bruk heller for mye enn for lite papir, slik at stearinen ikke smitter over på strykejernet eller at stearinen brer seg utover i teppet. 

Før:

Under:

Etter:

Fire navigasjonsråd til menn

Når hverdagene melder seg, kan noen og enhver oppleve at samboerskap er litt vanskelig. Årsaken er ofte ganske enkel - menn og kvinner er ganske forskjellige. Kvinner engasjerer seg mye i menns tanker og aktiviteter, mens menn i mindre grad engasjerer seg i partneren og er mer tilfredse med ting som de er. Kvinner mener typisk mer om menns adferd og holdninger enn vice versa. Sånt kan det fort bli uro og bruduljer av. 

Hva er bakgrunnen for forskjellene? Fra årtusener tilbake reiste mennene ut for å jakte, mens kvinnene var hjemme i leiren og passet på familien. De stelte barn og gamle, lagde mat og sydde klær og samarbeidet med de andre i stammen. Kvinner håndterte kompliserte sett av relasjoner. Mennene var ute og kjempet mot ville dyr på liv og død. Den sterkeste vant, ofte med fysisk vold som middel. For menn var relasjoner mindre viktig, det holdt at jaktlaget samarbeidet om å legge ned byttet.

Når mennene kom tilbake til leiren, møtte to tankesett hverandre. Det ene er ikke bedre enn det andre, men det er ikke alltid de passer sammen. Disse forskjellige tankesettene har kvinner og menn fortsatt med seg i dag.

Paradoksene og problemene kan stå i kø. Livet er ikke rettferdig og du må leve med at kvinne og mann har vidt forskjellige forventninger i mange situasjoner. Det kan være greit å huske at du ikke er alene. Et mannlig vennefellesskap har utviklet noen konstruktive navigasjonsråd for å forebygge problemer i samlivet.

* Kjenn din partner. Vit hvem du er sammen med og akseptér hvem hun er.

* Livet er ikke rettferdig. Det som er lov for henne er ikke alltid lov for deg.

* Alle kan ha en dårlig dag. Be henne om unnskyldning når hun trenger det.

* Når det blåser opp til storm, ikke gå inn i den. Etter hvert vil vinden løye.

 I februar 2024 har ressursteamet bak navigasjonsrådene ønsket å legge til et femte råd:

* Ta hennes parti mot alle andre. Er dere et par, så er dere et par.