Lest: Kan det fikses? Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn

Marthe Ulltveit-Moes bok er original og viktig. Den er både høyaktuell og forut for sin tid. Hvis den blir viet politisk oppmerksomhet, kan den lede til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn.

Boken handler mest om en liten og utsatt bransje - reparatørene. Ulltveit-Moe beskriver dem som den vesle galler-landsbyen i Asterix-tegneseriene. Mange ser dessverre på reparasjoner som kjedelig, kostbart og brysomt. Dette leder til at alt for mye kastes, selv om det enkelt kunne fått et lengre liv.

Boken har mange viktige poenger:

• For mange sko har såler av polyuretan - som rett og slett smuldrer opp
• Det finnes gode glidelåser til klær, men de brukes ikke i billige klær - som ikke er ment å vare
• Vi trenger flere reparatørklynger, møteplasser for bedrifter i samme bransje, gjerne på tvers av yrkesgrupper og fagforeninger.
• Det taktile og praktiske må få større plass i skolen. Barn må lære å gjøre enkle reparasjoner.
• EU vurderer nå forlaget om å pålegge digitale plattformer for reparasjonstjenester slik at de blir enklere å finne.

Forfatteren klager med rette på at produkter blir limt sammen slik at de ikke kan åpnes og repareres. Hun foreslår bøter eller fengsel i inntil tre år for å selge slike varer. Spinnvilt, men forfriskende!

Ulltveit-Moe skriver at Norge trenger modige politikere som dem som opprettet Vinmonopolet i 1922 og utvidet røykeloven i 2004. I dag er deres oppgave åpenbar: Å gjøre om Norge fra et sløseland til et reparatørland. 

Forfatteren har også en fin passasje om rekyleffekten, Dette dreier seg om hvordan forbruket av kull i sin tid økte etter at fabrikkene tok i bruk nye dampmaskiner med lavere kullforbruk. Lavere kullforbruk per maskin betydde at eierne kjøpte flere dampmaskiner. Dette omtales i dag som Jevons paradoks eller rekyleffekten: Den som sparer penger på shoppestopp og lapping av klær, og deretter bruker pengene på en lang flytur, nuller ut miljøgevinsten av å bruke klærne lengre. Med andre ord må penger du sparer på å reparere og kjøpe brukt, brukes på en miljøriktig måte for at effekten ikke skal nulles.

Man kan innvende at boken tar opp temaer som av åpenbare grunner ikke er høyt på dagsorden i et kapitalistisk samfunn. Samtidig behøver ikke kapitalisme bare handle om forbruk. Det kan også handle om å sikre, ombruke og gjenbruke verdier. Ved å justere blikket litt, vil man se at Ulltveit-Moes forslag også handler om dette. Det er nemlig ingen tvil om at Ulltveit-Moes målsettinger og forslag både er riktige og nødvendige. 

Ved å begynne å justere kursen nå, vil overgangen til et samfunn som tar mer vare på ressursene bli mindre smertefull. Jeg sier derfor heia Marte Ulltveit-Moe!