Jeg lyver, jeg har ikke lest mer enn hundre sider og det var mer enn nok. Jeg reagerer på veldig mye i denne irriterende og ubehagelige boken. Jeg undres over at den har passert så mange kvalitetskontroller som den må ha gjort, inkludert å ha blitt oversatt fra kinesisk.
Driver forfatteren gjøn med oss eller er dette en type stilisert satire:
“Tiden var en sliten sag som ble dratt mellom mamma og pappa.” Prosamessig burde det ha vært strøket. Eller hva med denne: “Døren knirket som en kniv som skjærer gjennom en hodeskalle”. Akkurat en slik lyd tviler jeg på at noen av leserne kjenner igjen. Jeg trodde også at det må mer til enn en kniv. Og videre “Hun var som en blomst som aldri visner”. Plumpt, og som hentet fra en kioskroman. Han fortsetter: “... mammas ansikt lignet en gammel avis”.
Han kommer også med tåpelige resonnementer: “At det er flere mennesker på jorda nå, er kun mulig fordi det har blitt færre dyr. Hvis antallet dyr øker, vil antallet mennesker minske. Resonnementet er bare tull, hva er poenget?
Senere i boken gjøres det et stort poeng ut av utvinning av likolje ved kremasjoner. Likolje, er dette også en satire? Det har i hvert fall ikke noe med kremering å gjøre. Tematikken er makaber, villedende, usmakelig og litterært spekulativt.
Yan Lienkes ego må være bunnsolid, siden han gjennom boken løpende omtaler seg selv i tredje person. Han lar hovedpersonen referere til sine egne bøker og skriver for eksempel: “Jeg har lyst til å fortelle og skrive historier, sånn som Yan Lienke, tjene masse penger på det og bli berømt.”
Dette er sikkert en slags selvironi (eller "innsiktsfull satire", som det heter på bokomslaget”. Jeg mener imidlertid at det i vestlig sammenheng er tabu å skrive sin egen faktiske person inn i fiksjonen på denne måten. Var det slutt på fantasien, så forfatteren måtte fabulere om det han ser i speilet? Jeg blir bare flau på forfatterens vegne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar