Det er kanskje ikke lov å kritisere denne klassikeren, men jeg mener likevel at den er overraskende ujevn. Innimellom gnistrer den, og veldig ofte er den helt på det jevne. En del partier er så hverdagslig beskrivende at det er vanskelig å holde konsentrasjonen.
Jeg skal ikke gå inn på hvorfor denne boken er så berømt, jeg skal heller plukke ut noen sitater som viser hvilken begavet forfatter Agnar Mykle var:
Mai-natt vår-natt:
Når det er vår i Norge, da gråter menneskenes hjerter av smeltet kulde, lykken er ond, støtvis, pinefull, som når et forfrossent lem tines opp. For våren er så voldsom og så grusom hos oss. Ikke kan vi se den og lukte den, vi hører den. Den hvisker og småsnakker og rumler i våre ører, dråpene drypper fra den smeltende isen i takrenne og fra trærnes grener, bekkene klukker og de flomdigre elvene stormer; vinden hvisler i luften og småpikers hoppetau smeller mot fortauet; våren synger til oss fra fuglenes struper og traller sprødt i sykkelklokkers klemt; våren hvisker i det spirende gresset under fjorårets visne løv; våren syder stille i den mørke mulden, og den stiger som gjærende vin i blomstenes stengler, i trærnes stammer og i menneskenes lemmer; sevje og melk og blod og sæd. Våren maler sin dumpe truende sang, som om den var en sovende kjempekatt i jordens indre, og når vil katten våkne og strekke seg?
Våren er et løfte, men først og fremst er den et krav. Et vilt umulig, hjerteskjærende krav. For hvem kan gjøre årets avslutning like storslått og majestetisk som dets begynnelse? Våren er et krav, og i sitt hjerte vet alle mennesker at de vil komme til kort. Derfor er våren så grusom, derfor er der gråt i menneskenes hjerter om våren.
Om sorg:
Voksen for sorgen er enhver. Voksen for lykken er bare den sterke.Om ungdomstiden:
Og engang skal hver eneste mann på jord erkjenne, at det var i ungdommen han kunne alt, men ikke gjorde det. Engang skal han erkjenne den bitreste av alle sannheter; at livet ikke kan leves om igjen; at ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke.
Om julen:
(...) ti julen er den onde samvittighets fest og den mest hjertesønderrivende institusjon som mennesker noensinne har innstiftet, men dessverre vil handelsstanden på det heftigste motsette seg at den blir avskaffet.
Om tannbørster:
han kan jo selvfølgelig ikke be om å få låne Roberts tannbørste, dét vil være å etablere et vennskap for alle tider.
Om angst:
Kun den mann som kan tilstå sin angst kan beherske den.
Om gud:
Gud? Denne mørke skygge, denne tordensky av ond samvittighet og knugende skyld, av utilstrekkelig og unnfallenhet (...)
Om barndommen:
Meget henger igjen fra barndommen, gjemt, glemt, halv-glemt, det er alltid fangarmer i dypet som i angstfulle stunder griper efter én for å trekke én under.
