Dårlige greier. Det er nok min mening om denne klassikeren. Du blir invitert inn i et spennende univers av personligheter og værtyper. Men historien er ganske endimensjonal og den tværes ut uten at den blir spesielt interessant. De språklige bildene er krevende og litt meningsløse, nesten pretensiøse:
Damp lekket fra styreapparatet, og i det trange rommet dannet natthusglasset en skinnende oval av lys gjennom den tynne, hvite tåken. (...) To oppkveilede lodd-liner og en liten hvit seildukssekk som hang i et langt taljerep, svinget ut i rommet og deiset tilbake igjen mot skottet.
Mer generelt er jeg veldig overrasket over den følelseskalde beskrivelsen av kuliene i lasterommet. Man får assosiasjonen til kyr, og selv om boken kom ut i 1899, forventer jeg mer empati fra en forfatter av dette formatet.
Jeg fant ett sitat som er verd å huske, fra når stormen kommer:
"Det var noe forferdelig og hurtig som om et vredens kar plutselig var smadret. Øyeblikkelig mistet mennene kontakt med hverandre. Dette er en storms splittende makt, den bringer en bort fra de andre. Et jordskjelv, et ras, et snøskred, rammer et menneske likesom tilfeldig - uten lidenskap. En rasende storm angriper ham som en personlig fiende, griper om lemmene, velter seg inn over sinnet, prøver å slite selve sjelen ut av ham."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar