Aftenposten skriver 1. oktober at Østbanehallen skal utvides
kraftig og at hallens nye navn er Ø. Men Ø er ikke et navn, det er en vokal.
I artikkelen uttaler prosjektdirektør Trond Rusten i Rom
Eiendom følgende om navnet Ø: ”Vi har diskutert det. Noen synes det er
kompliserende, noen synes det er spennende. Når du har lært det én gang, så
husker du det. En utfordring er bare en mulighet.”
Han lytter tydeligvis ikke til det gamle ordtaket som sier
at hvis noe fungerer så vær forsiktig med å reparere det. For hva er galt med å
fortsette å kalle stedet ved sitt rette navn: Østbanehallen?
En ting er at det er ubehagelig å forholde seg til et
varemerke som har et så kort navn at det må forklares. Mer trist er det at Rom
Eiendom med navnet Ø tømmer historien ut av en bygning. Østbanehallen er som de fleste
vet en bygning som i hundre år var endestasjonen for toget. Hvilken rett
har Rom Eiendom til å slette denne historien fra vår kollektive hukommelse?
Hvorfor skal ikke Sandvika storsenter kalles for S og
hvorfor skal ikke CC vest kalles C? Jo, fordi enkeltbokstaver ikke bærer mening
med mindre de settes sammen med andre bokstaver. Det gjøres en del unntak
fra denne regelen, men unntakene gjelder virkelig ikke for kjøpesentre.
Det banale navnevalget Ø er etter alt å dømme en konsekvens
av eiendomsutviklernes ambisjon om å tilby et superkort og grafisk
velfungerende varemerke når de henholdsvis skal få inn leietakere og
markedsføre kjøpesenteret. Jeg tviler ikke på
at akkurat dette vil fungere etter planen, men hvem tar vare på innbyggernes og
kundenes interesser i denne saken? Hvor er egentlig Norsk navnetilsyn? Hvis
denne etaten hadde eksistert og fungert, kunne Rom Eiendom trolig skutt en hvit pil etter Ø.
