Jeg fikk nylig brev i posten om at jeg var trukket ut til å svare på reisevaneundersøkelsen. Etter å ha fylt ut, sitter jeg tilbake med mange spørsmål.
Overlesset og lite motiverende
Bevet er dekorert med logoen til syv offentlige virksomheter/departement, her er både Jernbanedirektoratet, Bane Nor og Nye veier med, pluss byrået Opinion. Det er overlesset med tekst. Skal teksten motivere folk til å svare? Da vil jeg foreslå en helt annen løsning: Forklar kort hvorfor du ved å svare bidrar til å skape bedre transportløsninger i Norge. Dette poenget dysses ned i havet av informasjon. Det er hyggelig med vennlig hilsen fra Oskar A Kleven i Statens vegvesen, men det spørs om det betyr noe for svarprosenten.
Ruter er visst ikke relevant
For oss som bor i Oslo-området, er interessant å se at Ruter åpenbart ikke har noe med undersøkelsen å gjøre. De har omkring 350 millioner påstigninger i året. Avinor, derimot, er med, Kystverket også. Gardermoen og Avinor har omkring 10 prosent av Ruters reisevolum. Er fly og båt viktigere i reisetilbudspolitikken enn lokal kollektivtransport?
Hvorfor skal jeg svare?
Når jeg ikke får noen overbevisende forklaring på hvorfor det kan slå ut positivt for meg å svare på skjemaet, går motivasjonen for å svare ned. Jeg sier ikke at skjemaet for eksempel må inkludere at du kan være med i trekningen av et gavekort ved å svare, men noen enkle og gode eksempler på sammenhengen mellom mine svar og at transporttilbudet blir bedre vil være positivt. Skjemaet gir i stedet klart inntrykk av at nå gjelder det at du stiller opp for myndighetene og svarer. Du får lite hjelp til å forstå hvordan det å svare er bra hverken for ditt lokalmiljø eller deg selv.
I stedet for å motivere meg for å svare, får jeg beskjed om at hvis jeg ikke svarer, vil jeg bli ringt opp av intervjuere fra Norstat. Så en slags motivasjon blir det likevel - jeg vil gjerne unngå å bli ringt opp av en telefonintervjuer mens jeg er på jobb eller når jeg lager middag.
Frustrasjonen stiger
Det som utløser den store frustrasjonen er hverken dårlig design eller klønete formuleringer. Det er hva respondentene blir spurt om. Her listes det opp en serie detaljspørsmål, for eksempel om presise adresser til og fra der du reiser, og du skal regne ut avstander og fylle inn og spesifisere hva slags reiser du gjør.
Hele opplegget er spissfindig og lite brukervennlig og samtidig melder det store spørsmålet seg: Vet ikke de som spør noe som helst om dette fra før? Er det virkelig nødvendig å spørre folk i Stor-Oslo om hvor mye de sykler og kjører bil? Hvilke verdi har det å samle inn disse data, når de uansett kan leveres fra transportleverandørene? Hvilken verdi har det å registrere at du gjør et ærend eller henter en pakke?
Jeg svarer pliktskyldig hvor gammel jeg er, hva slags bil jeg har og hvor mye jeg tjener. Men hvorfor? Skal min gamle Skoda krysstabuleres med at at jeg har syklet til jobb i går? Lykke til å få noe interessant om reisevaner ut av dette.
Hvis du ser på resultatene fra forrige reisevaneundersøkelse, er det tydelig at de mest spennende resultatene samtidig er allment kjente tendenser: Flere reiste kollektivt (naturligvis kjent fra transportilbydernes årsmeldinger), flere sykler (kjent fra kommunale statistikker og digitale trafikkmålinger) og færre kjører bil (registrert i bomstasjonene). Men at litt flere går i de store byene er muligens ikke registrert andre steder. Hva gjør vi med det resultatet, da? Det er uklart, og hvis noen hadde spurt folk flest om vi burde bruke et ukjent antall millioner på å dokumentere det, så spørs det om forslaget hadde fått flertall.
Frustrasjonen stiger videre
Å huke av en serie klikk, skal vel alltids la seg gjøre. Problemet er bare at hver "klikkside" skal lastes på ny før du kan gå videre. Så selv om jeg gikk inn i full konsentrasjonsmodus for å bli raskere ferdig enn det angitte anslaget på 20-40 minutter, brukte jeg likevel 22 minutter fordi jeg måtte vente hver gang side lastet.
Dette må Opinion ta skylden for. Neste gang denne undersøkelsen kjøpes inn, må de offentlige oppdragsgiverne spesifisere at serverne som brukes svarer så raskt at respondentene ikke må sitte og vente på neste spørsmål. Alternativt må betydelig flere spørsmål legges inn på samme side, slik at det blir færre opplastninger.
Men problemet er ikke bare at halve tiden går til å vente på respons fra Opinion. Selve skjemaet er også minimalistisk, klønete og avsenderstyrt og du får ikke noe oppmuntrende visuell eller grafisk støtte underveis. Skjemaet er grått og kjedelig, selv om det ikke burde være vanskelig å lage stimulerende og underholdende spørreskjemaer også når det offentlige er avsender.
Å lage undersøkelser som tar mer enn ti minutter å svare på, påvirker reliabiliteten, altså om du kan stole på dataene du samler inn eller ikke. Konsekvensen av å lage lange undersøkelser, er at det er de som er villige til, og har tid til, å svare på lange undersøkelser som svarer.
Kvaliteten på svarene blir dårligere i langtekkelige undersøkelser. De som svarer begynner etterhvert å bli lei av å svare. Det er helt unødvendig å designe spørreskjemaer med en slik feilkilde. Lag heller kortere undersøkelser.
Millioner ut av vinduet
Hvor mange millioner som går ut av vinduet til å produsere undersøkelsen i form av statlige årsverk og utgifter til ekstern meningsmåling, vet jeg ikke. Jeg vet imidlertid hva innbyggere bryr seg om når det gjelder transportløsninger: De ser på pris og kvalitet (noen er også opptatt av miljø), to aspekter som glimrer med sitt fravær i undersøkelsen.
Hvorfor blir spørreskjemaet så dårlig?
Min teori er at med så mange involverte offentlige virksomheter, og tilsynelatende ingen representanter for respondentene, er risikoen høy for at opplegget går galt. Det kan tenkes at en eller flere saksbehandlere, kanskje med en master i samfunnsvitenskap, forsiktig antyder at skjemaet kanskje kunne fungert fint i 1995, men ikke i dag. De blir trolig overkjørt av andre som vil at skjemaet skal være slik det alltid har vært, for "ellers får vi jo ikke sammenlignet".
Jeg ser en rekke svakheter i denne undersøkelse: Den presenteres slik at mange respondentene ikke får lyst til å svare, den er alt for lang, spørsmålene er spissfindige, utdaterte og irrelevante og det tar en evighet å få svart på grunn av dårlig teknisk design. Så kan man lakonisk bemerke at det ikke har så mye å si, for resultatene av undersøkelsen ender uansett ikke som premisser for norsk samferdselspolitikk.
Hva kan gjøres?
For det første må layouten på brevet som går ut forandres totalt og gjøres om til et flyveblad som både appellerer til mottakeren og forklarer hvorfor det er så viktig at mottakeren svarer. Brevet jeg mottok er ikke verdig en statsforvaltning som har rikelig med kommunikasjonsressurser og -kompetanse. Har dette brevet og denne undersøkelsen vært innom kommunikasjonsavdelingen? Jeg har mine tvil. Både brevet og undersøkelsen kan helt enkelt gjøres mye bedre.
Et helt sentralt spørsmål må besvares, hva er det avsenderen vil med denne undersøkelsen? Hvorfor vil Statens vegvesen og alle de andre at jeg skal bruke 20-40 minutter på å oppgi data som de heller kunne ha hentet andre steder?
Like viktig er det at spørsmålene som stilles fremstår som meningsfylte. Å svare på spørsmål om lengden på alle ærendene du gjorde dagen før, med presisjonsnivå helt ned til gatenummer, kan neppe kalles viktige innbyggerdata å hente inn. Hadde det vært et universitet som spurte, og svarene skulle brukes i forskningssammenheng, ville jeg kanskje vært mer positiv, men fra offentlige virksomheter forventer jeg spørsmål som handler mer om min tilfredshet med deres tjenesteyting, ikke en serie fantasifulle spørsmål om mine personlige bakgrunnsvariabler.
Det er slående at spørsmålene som stilles er så konservative og forsiktige at de gir et lite dynamisk inntrykk av innstillingen til samarbeid og utvikling på samferdselsområdet. Her er det mange tapte muligheter til å spørre om alt fra innovative el-drevne transportløsninger til finansieringsmodeller for kollektivtransporten. Hvor er den etterlyste viljen til fornying og utvikling?
Skal man først be om innbyggernes oppmerksomhet, gjør det slik at vi blir stolte av offentlige virksomheter. Etter å ha fylt ut dette skjemaet, sitter jeg tilbake med en urolig følelse av at her er lyset på, men det er usikkert om noen er hjemme.
