Forsøkt lest: Michel Foucault: Galskapens historie

Dette er en av de store klassikerne og den bør naturligvis helst behandles med respekt. Men jeg blir ikke med på premisset i boken: Du skal tåle forfatterens styltete, uttværende og krevende språk. I stedet for å berømme forfatteren for å ta opp et viktig tema, vil jeg heller si at dette kunne ha vært en god bok.  Men forfatteren er så opptatt av sine egne intrikate resonnementer, at det ender som en nærmest ubrukelig bok, med mindre man leter etter eksempler på fenomenet french theory (en kontinuerlig prosess med uskarphet, flytting og dekonstruksjon.)

Jeg fikk med meg et sitat fra begynnelsen av boken. Det er kanskje en allegori til dagens klimadebatt:

• I en komedie der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv, spiller den gale komedie av annen grad: Narrenes narr 

Jeg tar med en artig kategorisering fra 1200-tallet:

• Her kan dere se dem, blant mine følgesvenner. Hun med rynkede bryn er Philautia (egenkjærlighet). Hun som ruller med øynene og klapper i hendene er Colasia (smiger). Hun som ser ut som en halvsover er Lethe (glemsel). Hun som støtter seg på albuene og legger armene i kors er Misoponia (latskap). Hun som er kronet med roser og salvet med parfyme er Hedonis (lyst). Hun med de flakkende øynene er Anoia (tankeløshet). Hun med det yppige legemet og blomstrende hud er Tryphé (slapphet). Og her blant disse unge kvinnene er det to guder - god mat og dyp søvn.

Men det er denne typen tekst (under) som irriterer, eller hva synes du selv? Er dette såkalt klarspråk?

• Men på dette nivået er ikke lidenskapen ganske enkelt en av galskapens årsaker, selv ikke den viktigste; den danner snarere galskapens mulighetsbetingelse. Om det i forholdet mellom sjelen og legemet finnes et område der årsak og virkning, determinisme og uttrykk ennå er vevet så tett sammen at de i virkeligheten utgjør en og samme bevegelse som ikke kan oppløses før senere; om det før kroppens voldsomhet og sjelens livlighet, før fibrene blir bløte og sinnet blir avslappet finnes kognitive, ennå uddelte a priori som så påtvinger det organiske og det åndelige de samme verdiene, så forstår vi at det kan finnes sykdommer som galskap som helt fra begynnelsen rammer både legeme og sjelen, sykdommer hvor hjernens tilstand er av samme kvalitet, av samme opprinnelse og endelig av samme natur som tilstanden i sjelen.