Denne boken er kategorisert som "biografisk skjønnlitteratur, historiske romaner" og på denne bakgrunnen kan jeg meddele at den er et sjeldent makkverk.
For hadde boken blitt kategorisert som triviallitteratur, hadde saken stilt seg helt annerledes. Da hadde jeg naturligvis aldri brydd meg om den. Men VGs anmelder presterer blant annet skrive at leseren blir "fanget av den litterære dynamikken Viken klarer å skape. (...) Guri Idsø Viken viser seg som en fremragende forfatter. Og hun skaper troverdige miljøer og tidsbilder ved hjelp av presise interiører og omgangsformer." Ham om det, må jeg bare si.
Boken er en forutsigbar saus av mer eller mindre romantiske, platte, fantasifulle, uinteressante og kjedelige beskrivelser av livet til et knippe overklassefolk i Arendal. Men tro om igjen hvis du tror at du etter 400 sider sitter tilbake med noe minneverdig om livet på sørlandet for 140 år siden. Forfatteren hadde åpenbart intensjoner om treffsikre miljøskildringer, men klarer ikke å formidle noe særlig utover at det gikk i cognac og sigarer fra morgen til kveld.
Ikke bare dét, men selve krakket, som hele boken så forlokkende lover å beskrive, kommer ikke før på side 350. Før det putrer og koker det med banale beskrivelser av ditt og datt og noen forbløffende platte "erotiske" linjer av typen: "Runkar han mens han held blikket hans, til det går for han. (...) Slikkar i seg restar av sæd før han tar hovudet hans i eit fast grep, bøyer seg ned og kyssar han grådig." Hjelpes, hvilken Netflixserie var forlagskonsulenten fortapt i da hun i stedet skulle sørget for å stryke dette?
Etter å ha lest denne boken er det nesten så man trenger en litterær detox. Gjennom hele boken står en stakkars leser i en litterær sjangerspagat mellom det man er lovet og det man får. Innsalget er en bok som Kristin Lavransdatter mens realiteten er Sønnavind. Utgivelsen er uforklarlig av det renommerte forlaget Aschehoug.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar