Det er alltid interessant å lese bøker av nobelprisvinnere (i litteratur). I tillegg til å reflektere over bøkene, kan man reflektere over hvorfor forfatterne fikk prisen. I dette tilfellet får jeg inntrykk av at forfatteren har vært på rett sted til rett tid. Prisen gikk til en relativt ung kvinne (54) fra Sør-Korea, i kontrast til forrige pris som gikk til en eldre mann fra Nord-Europa (Norge).
Holder da ikke boken et nødvendig litterært nivå? Jo, det gjør den sikkert. Men rent strukturelt har jeg lest mange bøker som har vært mye bedre enn Vegetarianeren. Du blir kjent med en del interessante personer i boken, men det blir på en måte mye gjentakelse av samme tematikk, særlig mot slutten.
Temaet i boken er dystert, og hovedpersonen går til helvete for å si det rett ut. Men hva er budskapet? Jo, barnemishandling kan ha fryktelige konsekvenser. Psykisk sykdom er skrekkelig og kan ødelegge familier. Poengene er der, men jeg opplever på mange måter at boken ikke angår meg. Jeg kjenner meg i forsvinnende liten grad igjen i beskrivelsene i boken, noe som kanskje er naturlig siden miljøet er asiatisk. Samtidig er den betydelig mer kjente Haruki Murakami også asiat og han kommuniserer lekent og underfundig med et vestlig publikum.
Parallellen til Murakami er åpenbar. Liker du ham, liker du kanskje også Han Kang. Men med unntak av enkelte gripende passasjer, synes jeg ikke at denne boken er minneverdig. Det blir for mye natt, tristesse og knokler for min del. Det virker slitsomt å bo i Sør-Korea. Man får lyst til å ta turen over, sette seg ned med dem og si at det ikke er en synd å glede seg over livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar