Lest: Andrev Walden: Jævla menn

Avstanden mellom de strålende anmeldelsene denne boken har fått og min egen opplevelse av den, er enorm. Kritikerne kan ikke få fullrost denne oppvekstromanen nok. Jeg på min side finner ikke noe som helst positivt å si om den, med ett unntak der forfatteren skriver om å se på tv:

• Jeg har gått glipp av så mye tv i mitt liv, så det trenger ikke skje noe mer på skjermen for at jeg skal kjenne at noe inne i meg leges.

Dette er en drit kjedelig bok. Det er en sammenrasking av forskjellige barndomsopplevelser, uten den strukturen og dynamikken en god roman er avhengig av. 

375 sider er alt for mye. Point taken etter omkring fem sider og deretter er resten forskjellige variasjoner av reprise.

Boken var en tålmodighetsprøve og det eneste interessante jeg får ut av leseopplevelsen, er en klar forståelse av at jeg ikke kvalifiserer for å bli litteraturanmelder. 

Terningkast null.

Forsøkt lest: Michel Foucault: Galskapens historie

Dette er en av de store klassikerne og den bør naturligvis helst behandles med respekt. Men jeg blir ikke med på premisset i boken: Du skal tåle forfatterens styltete, uttværende og krevende språk. I stedet for å berømme forfatteren for å ta opp et viktig tema, vil jeg heller si at dette kunne ha vært en god bok.  Men forfatteren er så opptatt av sine egne intrikate resonnementer, at det ender som en nærmest ubrukelig bok, med mindre man leter etter eksempler på fenomenet french theory (en kontinuerlig prosess med uskarphet, flytting og dekonstruksjon.)

Jeg fikk med meg et sitat fra begynnelsen av boken. Det er kanskje en allegori til dagens klimadebatt:

• I en komedie der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv, spiller den gale komedie av annen grad: Narrenes narr 

Jeg tar med en artig kategorisering fra 1200-tallet:

• Her kan dere se dem, blant mine følgesvenner. Hun med rynkede bryn er Philautia (egenkjærlighet). Hun som ruller med øynene og klapper i hendene er Colasia (smiger). Hun som ser ut som en halvsover er Lethe (glemsel). Hun som støtter seg på albuene og legger armene i kors er Misoponia (latskap). Hun som er kronet med roser og salvet med parfyme er Hedonis (lyst). Hun med de flakkende øynene er Anoia (tankeløshet). Hun med det yppige legemet og blomstrende hud er Tryphé (slapphet). Og her blant disse unge kvinnene er det to guder - god mat og dyp søvn.

Men det er denne typen tekst (under) som irriterer, eller hva synes du selv? Er dette såkalt klarspråk?

• Men på dette nivået er ikke lidenskapen ganske enkelt en av galskapens årsaker, selv ikke den viktigste; den danner snarere galskapens mulighetsbetingelse. Om det i forholdet mellom sjelen og legemet finnes et område der årsak og virkning, determinisme og uttrykk ennå er vevet så tett sammen at de i virkeligheten utgjør en og samme bevegelse som ikke kan oppløses før senere; om det før kroppens voldsomhet og sjelens livlighet, før fibrene blir bløte og sinnet blir avslappet finnes kognitive, ennå uddelte a priori som så påtvinger det organiske og det åndelige de samme verdiene, så forstår vi at det kan finnes sykdommer som galskap som helt fra begynnelsen rammer både legeme og sjelen, sykdommer hvor hjernens tilstand er av samme kvalitet, av samme opprinnelse og endelig av samme natur som tilstanden i sjelen. 

Lest: Johan Falkberget: Christianus Sextus bind 1

Vil du ha et innblikk i hvordan vi levde i Norge før, er denne boken noe for deg. Her får du en troverdig og konkret beskrivelse av hardt fysisk arbeid, matmangel, fattigdom og ikke minst den nådeløse norske vinterkulda. Boken er medrivende og du får sympati med hovedpersonene og deres kamp for å overleve i hverdagen. 

Språket er effektivt og poetisk, dette er det beste du får av klassisk norsk litteratur. Det blir imidlertid litt mye strev og slit å leve seg inn i og jeg tar derfor en pause før jeg ev. går løs på bind nr 2 i denne trilogien.

Fra boken:

Vinteren var for hånden. I dag, i morgen eller neste dag kunne den være her, ridende på hvite prustende foler langs sjøens stenete strand.

Når vårvinden tok til å synge og fløyte i glisne hus, og takdryppet løsnet i de hvite netter, kom drømmens tid og de to unge fjelljenter tenkte under sin gang i fjøs og stue: Nå skjer det noe. Nå er et eller annet på vei hit.

Nå led det mot høst. For hver dag som gikk svant lengselen og drømmen mer og mer. I mørket, kulden og uværet var det ikke noe å lengte etter og slett ingen å vente på og ingenting å ligge våken og lytte etter. En ny lang vinter ville stenge dem inne mellom fjellene.

Det landskapet han så i går røsslyngen, som dryppet blod - myrene som lå kobberforgylte oppe mellom åsene. Det var alt sammen borte og et nytt land hadde i natt dukket opp - kaldt og dødsens blekt.