Lest: Johan Bojer: Den siste viking

Man kan jo spørre seg om Bojer valgte riktig tittel på denne boken. Han bruker begrepet om standhaftige fiskere, men vikinger var de jo ikke. Romanen bygger blant annet på det historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom dampbåteierne og robåtfiskerne. 

Jeg vil absolutt anbefale denne boken. Den har et litt uoversiktlig persongalleri, og språket er til tider litt arkaisk. Samtidig har boken gripende skildringer av hvor hardt det var å leve på 1800-tallet og for den som er interessert i rorbuer, gir boken avklarende forklaringer om hvordan de fungerte. 

Boken har mange fine passasjer, for eksempel om å håndtere ryggsmerter (NB: Teksten er lett redigert og modernisert):

Neste morgen var det sjøvær igjen, men om natten hadde Kristaver fått en ri av gikt i ryggen, så det var bare så vidt han fikk klærne på. Da han hadde trukket sjøstøverne på seg og ville sette seg opp, satte han i et skrik og tok seg over korsryggen. Han ble stående krøkt, det var umulig å rette seg opp. Han skar ansikt som om noen traff ham med kniv.

Han kravlet om bord i båten og skar ansikt hele tiden fordi hver bevegelse av ledd og armer gjorde ulidelig vondt.  Det var tungt nok [å hale] for en frisk, men rent bort i veggene for en med flok over ryggen. Hver gang Kristaver tok et nytt tak og vred akslene under slitet med den tunge lenken, brøt svetten frem overalt på kroppen, slik pine kjente han. De halte og dro den ene timen etter den andre, og det blir tyst i båten for det var ikke lett å se på at høvedsmannen hadde så vondt. Men mot skumringen begynte ansiktet hans å lysne. “Tvi”, sa han, “det var det jeg trodde. Det er ingen annen råd for slik ilske enn å arbeide seg svett.” Nå ble ryggen mykere og pinen lettere å stå i. Det var bare om å drive på og hale.

Et annet avsnitt om å ta sjøstøvlene av:

Og der kommer endelig en naken menneskefot for en dag. Blå om hælen hoven og sår med merker etter ull og sjø men blårød over tærne som er frosset alle sammen De våkner til liv her inne i varmen. det stikker i dem som med nåler. Au, en kan ikke bøye dem i noe ledd. (...) Da føttene kom ned i stampen begynte de å rase for alvor. Karene småhylte. Det gikk som knivstikk opp overalt kroppen og likevel det gjør godt innvortes og skrubbe foten ren. Det er som du blir renset om selve hjertet. De tar foten opp og viser kameratene frostsårene og høster medynk. "Dykandes, den der ser stygg ut", sier de "men vent, skal du få se det som er verre."

Lest: Ondskapens historie - Bjørneboes imponerende trilogi

Å lese bestialitetens historie for første gang, omkring femti år etter at den kom ut, er bevisstgjørende på mange måter. Bøkene gir intense og urovekkende beskrivelse både av evige og dagsaktuelle temaer. De viser med tydelighet hvorfor Bjørneboes forfatterskap er så viktig - også for nye generasjoner.

Det evige handler om hvordan Bjørneboe beskriver den iboende grusomheten i menneskene, og hvordan vi skal klare å leve, samtidig som vi erkjenner den. Det handler også om vår stusselige og utsatte plassering i verdensrommet, som Bjørneboe så fint beskriver at foregår på “skorpen”. Under oss koker lavaen, og over oss råder den kosmiske kulde på minus 270 grader. Det evige går også på samhandlingen mellom de ressurssterke og ressurssvake, både lokalt og nasjonalt. Bjørneboe peker på nødvendigheten av revolusjon hvis jorden igjen skal bli beboelig.

Nødvendigheten av, eller drømmen om, en revolusjon er et stadig aktuelt tema. Mens dette tidligere var spesielt viktig i lys av utbytting og undertrykking, er det i dag kanskje aller mest viktig på grunn av miljøødeleggelser og klimaforandringer. Bjørneboe er i liten grad inne på miljøproblematikk, men omtaler jo i høy grad drivkreftene som også leder til de altoverskyggende problemene som truer fortsatt menneskelig liv på planeten jorden. 

Han skriver følgende, som enkelt kan overføres til overforbruk og utarming: “Jeg var ikke klar over at hele århundrets politikk til syvende og sist dreiet seg om handelsstandens uinnskrenkede rett til ukontrollert vilkårlig å regjere menneskeheten etter eget forgodtbefinnende.”

Videre skriver han om menneskets vedvarende ønske om komfort, et adekvat perspektiv på for eksempel ukritisk reising for reisingens egen skyld, slik det er tilfelle med cruise: “I det gamle Persia ble unge mennesker oppdratt med tre mål for øyet, man skulle lære å ride, å skyte med bue og å tale sannhet. Vi lærer ingenting annet enn at det gjelder å sikre oss et bekvemt liv, i seg selv en så eventyrlig løgn at den sikkert er sykdomsskapende”.

Relevansen er kanskje høyest når han skriver om oljen: “En gang var gullet - pengene - jordens forbannelse, men i dag dreier det seg om olje. I oljen er det den sorte majesteten åpenbarer seg i dag, han som vi i gode gamle dager kalte Satanas. (...) I dag er all virkelig politikk en kamp om oljen.”

Det er ingen tvil om at vi kunne trengt mange Jens Bjørneboer også i de viktige årene da olje-Norge ble bygget opp, ganske umiddelbart etter Bjørneboes død. 

Bind 1:

Frihetens øyeblikk kom ut i 1966, og andre verdenskrigs skygge faller ganske tydelig inn over boken. Beskrivelsen av forholdene i alpelandsbyen Heidelberg fremstår som nok en ramsalt kritikk av tysk mentalitet. Hovedpersonen sier: “Deres okkupasjon av Belgia var helt igjennom gotisk og besto i forbløffende grad i å “beslaglegge”, spise og slå ihjel. Min far ble aldri trett av å berette historier om dere umettelige grådighet - og jeg tror at han nesten uten å vite det selv, virkelig satte fingeren på et centralt trekk i den germanske folkesjel. Mozarts Landsmenn er i seg selv ikke grusommere eller brutalere enn andre folk (...)  Men de er plaget av sin grådighet etter ting, mat og penger i en slik grad at de anser det som sin selvskrevne rett å utrydde hele befolkningsgrupper, hele nasjoner, for å tilfredsstille sin medfødte hunger etter andres eiendom.” 

Og videre: “Det er mat de vil ha, uendelige, ubeskrivelige berg av mat. De vil spise verden og for å klare det må de ha alle penger og alle ting, alle biler og alle loden-frakker på jorden.” 

Mot slutten av første bind, om Teuto-Germania:  (...) Intet annet område i Europa er så kvelende sykt eller løgnaktig. Og intet annet sted har åpenbart sannheten så forferdelig. (...) Germanikere som har mistet troen på pengenes evighetsverdi, tror simpelthen ikke lenger på noe i verden. Når pengesedlene ikke har kjøpekraft, har livet ingen målestokk, verden ingen mening (...) 

 

Utvalgte sitater:

• Den som ikke har opplevd en full depresjon alene og gjennom et lengre tidsrom, han er et barn. En slik tilstand er som å møte noe utenfra, et rovdyr, et villdyr som river kjøttet av knoklene på en.
• Men vårt knappe øyeblikk av bevissthet er innrammet av mørke. Noen få glimt av lys mellom et mørke før og et mørkt efter. Disse glimtene er alt man har å gripe i. 

Bind 2: 

Kruttårnet kom ut i 1969.

Utvalgte sitater:

• Det er ganske klart at frihet har man bare i den grad man ikke skammer seg. Den som ikke lenger vil skjule noe han nærmer seg friheten.
• Et hvert barn vet i dag at hele vår klodes innmat er en gigantisk ildmørje, en kokende grøt av glødende smeltet sten og metall. På en forbløffende tynn skorpe omkring dette kosmos av flytende mineraler er det vi steker, koker og lemlester hverandre. Her er oppstått liv, grønt kjølig, vått og frodig. Like over denne skorpen ligger verdensrommet hvor kulden hersker evig og ubegrenset.
• Som tidligere sagt: Jo større innsikt, desto større angst.
• Det bør undersøkes at de to viktigste ideer om friheten som menneskeheten har tenkt, kristendommen og sosialismen, har den merkelige likhet at de begge er vrengt om til sin absolutte motsetning, begge til det motsatte av hva de er. 
• Du vet det, Ivan sa han: Russerne er de grusomste alle mennesker. Det finnes ikke den grusomhet et russisktalende mennesker ikke kan begå. Det er for lenge siden både beskrevet og bevist av Fjodor Dostojevskij.

Bind 3:

Stillheten kom ut i 1973

Utvalgte sitater:

• Européer er man ikke, européer blir man. Og man blir det først, når man gjør opp det regnskap med Europa, som samtidig er regnskapet med en selv, det vil si oppgjøret med fordommene og med den forferdelige byrde av skyld som hefter ved denne verdensdelen og som vi selv er delaktig i helt inntil vi ser at denne skyldbyrden er vår egen, og at den ikke ligger i våre handlinger så meget som i hele vår måte å tenke på, og i våre enorme evne til å velge de gale. 
• Barndommen og døden er de to ting som spiller størst rolle for meg. Det som ligger mellom dem er skyld. 
• Jeg går, men jeg etterlater dere sannhetens redsler og døden 

En god, kremet thaisuppe

Denne suppen baserer seg på mange vanlige grønnsaker uten sterk smak, men den får bra trøkk ved hjelp av green curry paste. 

Ikke spar på rotfruktene, bruk det du har av ingredienser. (Jeg brukte mye squash fordi det gror i hagen.) Denne suppen kunne også inkludert mye annet, for eksempel forskjellige urter eller krydder og kanskje litt sitronsaft. Jeg synes ikke at den trenger salt og pepper, men dette er en smakssak.

Kok opp et par liter vann og to-tre buljongterninger

Legg i og kok opp:

• Seks-syv poteter i terninger
• Seks-syv gulrøtter i skiver

Fres blankt i panne med rapsolje:

• Tre-fire løk
• En rød paprika
• En chili
• To hvitløksfed
• Et glass green curry paste

Legg alt i gryten sammen med

• Tre bokser kokosmelk
• En eller to squash i biter

Kok i snaue ti minutter til alt er mørt, men ikke alt for mørt. Kjøres til ønsket konsistens med stavmikser.

Voilà!

Denne oppskriften gir omkring fem middager til to voksne. Føy gjerne til reker, kyllingbiter eller egnete vegetaringredienser.