Johan Harstads siste bok "Under brosteinen, stranden!" er en eventyrlig leseropplevelse. Hvorfor er det så vanskelig å beskrive den? Jeg tror forklaringen er den sterke personlige appellen jeg opplever. Den opplevelsen kan ikke overføres til andre, men jeg kan forsøke å forklare hva jeg opplever.
Boken er mer enn litteratur, den er også filosofi med innslag av religion. Ikke det at jeg påstår at Johan Harstad er en slags apostel, men for meg har boken klare religiøse linjer. Den handler om hvordan vi som mennesker skal forholde oss til vår stusselige plass og betydning i kosmos.
Harstad er ikke opptatt av å selge seg og boken inn til Gud og hvermann. Det minimalistiske omslaget som Harstad har laget selv, er ganske fritt for grafiske kvaliteter. Det er en slags hilsen til Harstad-tilhengerne: De som vet, de vet.
Tittelen “Under brosteinen, stranden” er et veletablert slogan fra et fransk studentopprør, men blir kryptisk på norsk. (Harstad valgte av ukjent årsak bort en oversettelse som kunne fungert mye bedre: Under brosteinene ligger stranden/sanden.) Når du i tillegg får forklart at bokens essens er “oppdagelsen av en brosteinsformet gjenstand som ved berøring angivelig skaper illusjonen av å erfare et helt liv på bare syv minutter”, så kan ikke dette kalles en markedsførers drømmebok. Og hvem orker egentlig å gå løs på en bok på 1 000 sider.
Men hvis du likevel gyver løs, kan denne boken gi deg godt utbytte og la deg reflektere over de store spørsmålene: Kan man være et sted mellom drøm og virkelighet? Kan man distansere seg fra det forvirrende livet på vår planet og finne tilflukt i noe annet og mye mer svevende, kanskje det stedet vi kom fra og alle skal tilbake til? Er dette “ingenting” så nær vi kommer meningen med livet? Ikke bare mens, men lenge etter at jeg har lest boken, har jeg følt en dragning mot bokens stemning: Der hvor tiden både går og står stille, et sted som er mer abstrakt enn konkret.
Sikkert ikke for alle, men for meg gikk det av seg selv å lese boken. Du har sikkert hørt om “flow” som joggere kan oppleve: En mental tilstand der du føler total konsentrasjon, full kontroll over bevegelsene, og at du har uante krefter, noe som gir en følelse av glede og letthet i bevegelsen. Noe lignende opplevde jeg med Harstads siste bok: Det var som om en annen mediterte for meg, jeg fikk komme inn i et annet menneskes dypeste bevissthet.
I likhet med annen god litteratur, er boken en opplevelse av å åpne et nytt landskap i din egen hjerne. Landskapet eller rommet åpnes for deg av Johan Harstad og han viser deg rundt og lar deg forstå, tenke, hvile, slite, oppleve, le og gråte.
