Lest: Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Dette er en lettlest liten bok som trekker opp de lange linjene. Flere bøker er gitt ut i serien "En sommer med..." - og siden jeg kan si hva jeg vil her på min egen blogg, vil jeg kommentere at jeg synes at det er en tåpelig kategorisering. 

Man skal liksom kunne lese lettere og bedre om sommeren, mens vinteren er slags boklig dvale. Tvert i mot hadde vi trengt en serie som het "Noen vinteruker med..." En slik oppfordring kunne bidratt til å hjelpe oss gjennom de mørke månedene. 

Montaigne fant opp essayet og boken handler mye om innholdet i hans Essays. Temaene er fortsatt relevante, men det er litt vanskelig å få tak i Montaignes storhet. Han er åpenbart kjent for både å tvile og å endre mening og dette forklares godt i boken. 

Sitatet jeg vil bruke her handler om gå og Montaignes ide om at man bare kan tenke godt når man er i bevegelse:

"Ethvert lønnkammer trenger en spasergang. Mine tanker sovner hvis jeg setter meg ned. Ånden går i stå hvis bena ikke holder den i bevegelse.  Alle som studerer uten bøker har det slik."

Lest: Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske

For tiden leser jeg mest 40-50 år gamle bøker og Korsgaards bok er et  interessant avbrekk. Hvordan er dagens topptitler?  Boken kommer med to terninger med seks øyne på omslaget. Selv ville jeg gitt den tre.

Man skal naturligvis berømme unge forfattere som tar byrden og beskriver deres egen vanskelige oppvekst. Såvidt jeg forstår, er dette i grove trekk en selvbiografi. Jeg savner likevel en bedre litterær plan. For meg er bokens kapitler en serie hverdagsbeskrivelser, nesten anekdoter. De henger sammen, men dette ligner på en dagbok skrevet i romanens form.

I store trekk beskriver forfatteren en dysfunksjonell familie og hovedpersonens opplevelser hjemme og på skolen. I nordisk sammenheng beskriver han fryktelige forhold, i terrenget omsorgssvikt. Denne familien er bånnsopet i samfunnet. Lukten av råtnende dyr og dårlig hygiene er godt beskrevet. Her står det dårlig til med moralen og respekt for loven.

Som bok savner jeg en bedre beskrivelse av hovedpersonens prosjekt, utover å gradvis stå frem som homofil. De mellommenneskelige relasjonene beskrives for knapt, i hvert fall etter min smak. Hovedpersonen fremstår ikke som et offer, selv om han unektelig vokser opp under svært dårlige kår. Han skal ha pluss for å unnlate å gjøre dette til en samfunnskritisk roman. Denne familien vil det være vanskelig å hjelpe. (Korsgaard har jo også kuttet kontakten med familien.)

Boken er godt skrevet og underholdende og lett. Kanskje er det dette som bidrar til at boken på en måte er litt merkelig. En knalltøff oppvekst som mangler de viktige verdiene som alle familier bør basere seg på, beskrives på en litt kjølig, nesten slentrende måte. 

Tittelen refererer for øvrig til hovedpersonens mormor, som har et stort lager godteri - hvis det skulle komme et menneske.

Jeg er glad i gode setninger som kan stå for seg selv. Det er ingen overflod av slikt i denne boken, men dette sitatet har en viss dybde og jeg tar det derfor med:

Når man går på lykkepiller, er man aldri glad.

Lest: Agnar Mykle: Largo

Agnar Mykle skriver fantastisk bra. Å lese denne boken, som ble gitt ut i 1967, føles litt som skattejakt. Du børster bort litt jord på en gammel sti og står der plutselig med en edelsten. Dette er virkelig a good read, selv om temaene kanskje kan betegnes som både perverse og morbide. Jeg blir tankefull over hvordan denne boken skal leses. Det er interessant at det var litterær plass til den og dens tematikk da den kom ut. 

Selve temaene er kontroversielle og vanskelige å kommentere. Kanskje det er enklest å holde meg til boksomslagets beskrivelse: "Boken har en sentral plass i et av de mest sentrale forfatterskap i norsk etterkrigsdiktning." 

Påbegynt: Johan Borgen: Blåtind

Dette er en bok jeg raskt forsto ikke var noe for meg. Boken komponerer et persongalleri og en stemning som skal lede frem til noe, men på veien frem er jeg avhengig av å tro på prosjektet. Etter 20-30 sider, bladde jeg meg fremover og konstaterte at denne formen ikke passet meg. 

Jeg rakk uansett å få med meg dette artige og litt kryptiske avsnittet :

Skandinaver bereiser hverandres land og faller i forelskelse - ikke nødvendigvis en skandinav - på den andre siden av disse grensene vi derutefra *) ikke forstår et mukk av. Nei, de forelsker seg ikke nødvendigvis i en skandinav, men i noen, den første og beste, straks de kommer over en grense. Det er en del av deres nordiske provinsialisme. De er dødstrette av sine hovedsteder. 

*) Jeg opplevde at uttalelsen kommer fra jøden Nathalie Graetz, som altså var "utlending"

Lest: Axel Jensen: Line

Dette er en interessant klassiker med fine tegninger av Hammarlund. Boken er god, men etterlater noen spørsmål og taper seg voldsomt mot slutten. (Der er den i godt selskap.) Men alt i alt verd å lese. 

Jeg merker meg noen morsomme passasjer med slang fra 50/60-tallet:

"Alvorlig banna, Jacob (...) Han er suveren på brettet (...) Spiller en blanding av Shearing og Brubeck, hvis du har peiling på showen."

Erotikken får god plass og er fint skildret:

"Og hun overga seg og hun overvant meg. Hun lukket seg om meg som en musling fôret med silke. (...) Store Gud, jeg ville være der inne bestandig, være der hvor lys og mørke var tonet ned til det fikk samme dype glød som hud"

Fine poetiske passasjer:

"Så ble det aften, himmelen mørknet, og jeg lå under glasstaket, på divanen og fløt i billeder. Og skumringen kom langsomt mot meg som en stor grå silkekatt. Og i munnen holdte den to hvite hansker. Og jeg strakte begge hender ut mot skumringen og velsignet den fordi den smøg seg inn til meg på myke poter som en katt. Og jeg tok hanskene og de smeltet sammen med huden min. Ut av fingertuppene vokste grønne spirer med røde bær på."

Jeg tar også med denne - om å nyte skjærgården:

" Flimrende rigger, papiraktige skrog. Silketrykk. Og gjennom latter og lyder inne fra land hører vi åregnaget og den kjølige fresingen av jollen der den skjærer vannet. Og det er råme og dugg, det er bleke, bleke stjerner og uendelig fredfull natt."

Påbegynt: Nordahl Grieg: Ung må verden ennu være

Etter å ha lest Skibet går videre, gledet jeg meg veldig til denne klassikeren fra samme forfatter. Men dette var noe helt annet. Jeg fikk seriøse startproblemer. Det ble for mye å holde styr på, jeg mistet flyten i lesingen og måtte lese de ti første sidene om og om igjen.  

Jeg sjekket omtalen og fant ut at denne boken ikke handlet om ung, norsk idealisme slik jeg trodde, men om "Moskva under Moskva-prosessene og Spania under den blodige borgerkrigen". På Wikipedia står det: "Boken har et svært stort persongalleri, og historien utspiller seg på en rekke steder, med hyppige sceneskift" Dette er sikkert vel og bra, men ikke den typen bok jeg liker aller best. Det ble derfor med oppstarten og jeg setter boken tilbake i bokhyllen ulest. Noen sitater fikk jeg likevel med meg:

Om lesesaler

Han holdt også inderlig av lesesalen her. I disse stille rummene var menneskelivet endelig kommet under kontroll. 

(...)

Hvor godt at det fantes slike rolige tilholdssteder, hvor mennesker kunde sitte med vissheten om at kaos og fortvilelse og en kyndig hånd engang skulle trekke frem våre egen tids begivenheter og menn, som kunde virke å uforståelige, omhyggelig katalogisert i en smal skuff. Det var en beskyttelse i denne forgjengelighetens vemodige ironi.

 

Lest: Nordahl Grieg: Skibet går videre

Nordahl Grieg døde ung, men rakk å markere seg som en dyktig forfatter. Skibet går videre (1924) skal ha vært hans gjennombruddsroman. Den 192 sider lange boken er spennende som en kriminalroman og er en intens miljøskildring av livet ombord på et dampskip. Noen utvalgte sitater:

Om hav og sjø

Nu forstår han hvorfor sjøfolk aldri tar ordet havet i sin munn. Sjøen, sier de. Havet er for menneskene i land til å drømme om. Det er sjøen de forbanner og spyr på og ønsker sig bort fra, det er sjøen de elsker og lengter tilbake mot, det er sjøen de lever av og engang må dø av.

Om hardt arbeid

Vi står hver ved vårt hjul og sliter og svetter og holder det i gang, larmen hyler utover kloden til vi er trette inntil døden, så synker vi ned og nye hender griper grådig efter hjulene og sveiver videre som gale, bestandig videre, hvem hvorfor?

Og triumferende vil de svare alle som én; vi holder maskineriet i  gang. Ringen er sluttet, dårskapen fullkommen. hei for et urverk av skjebner som tikker og snurrer til ingen verdens nytte, og er så livende redd for å gå i stå. 

Om våren

Våren! - Herregud, det er først i juni hjemme nu, luften bruser og blåner av sol, skikkelsene reiser sig op i den klare dag, og ansiktene blir vakre av vår. Småpikene går nedover gaten med løv i armen som unge mødre med forårets førstefødte og det er som deres legemer svaier i rytmen fra et fjernt orkester. 

Og om kvelden lyser de drømmende hvite gardiner i værelsets blå mørke, og hjertet blir fylt av en skumrende tretthet, til det brister som en klase syriner en juninatt. 

Om livet og havet

Er livet anderledes? Vi lyser en stakket stund som morild før vi slettes ut og vender tilbake til den mørke sjø. Men et nytt kjølspor er alltid lykkelig over å følge skibet.