For tiden leser jeg mest 40-50 år gamle bøker og Korsgaards bok er et interessant avbrekk. Hvordan er dagens topptitler? Boken kommer med to terninger med seks øyne på omslaget. Selv ville jeg gitt den tre.
Man skal naturligvis berømme unge forfattere som tar byrden og beskriver deres egen vanskelige oppvekst. Såvidt jeg forstår, er dette i grove trekk en selvbiografi. Jeg savner likevel en bedre litterær plan. For meg er bokens kapitler en serie hverdagsbeskrivelser, nesten anekdoter. De henger sammen, men dette ligner på en dagbok skrevet i romanens form.
I store trekk beskriver forfatteren en dysfunksjonell familie og hovedpersonens opplevelser hjemme og på skolen. I nordisk sammenheng beskriver han fryktelige forhold, i terrenget omsorgssvikt. Denne familien er bånnsopet i samfunnet. Lukten av råtnende dyr og dårlig hygiene er godt beskrevet. Her står det dårlig til med moralen og respekt for loven.
Som bok savner jeg en bedre beskrivelse av hovedpersonens prosjekt, utover å gradvis stå frem som homofil. De mellommenneskelige relasjonene beskrives for knapt, i hvert fall etter min smak. Hovedpersonen fremstår ikke som et offer, selv om han unektelig vokser opp under svært dårlige kår. Han skal ha pluss for å unnlate å gjøre dette til en samfunnskritisk roman. Denne familien vil det være vanskelig å hjelpe. (Korsgaard har jo også kuttet kontakten med familien.)
Boken er godt skrevet og underholdende og lett. Kanskje er det dette som bidrar til at boken på en måte er litt merkelig. En knalltøff oppvekst som mangler de viktige verdiene som alle familier bør basere seg på, beskrives på en litt kjølig, nesten slentrende måte.
Tittelen refererer for øvrig til hovedpersonens mormor, som har et stort lager godteri - hvis det skulle komme et menneske.
Jeg er glad i gode setninger som kan stå for seg selv. Det er ingen overflod av slikt i denne boken, men dette sitatet har en viss dybde og jeg tar det derfor med:
Når man går på lykkepiller, er man aldri glad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar