Lest: Johannes V. Jensen: Kongens fall

Danske Johannes V. Jensen ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1944. Når du leser boken Kongens fall, er det lett å tenke at Svenska Akademien traff klokkerent med den tildelingen. 

Handlingen er fra Danmark på 1500-tallet. I boken får du suverene personskildringer, men selve plottet er litt vanskeligere å henge med på, siden det forutsetter en viss kjennskap til de historiske konstellasjonene i Sør-Sverige og Danmark i senmiddelalderen. Dette er likevel ikke et stort problem. Jeg har ikke noen ambisjon om å gjengi handlingen, men vil gjerne sitere fra boken:

Om Ane Mette:

Hun var tilbakeholden og blid, som en pike skal være. Men hun så ut som et menneske som lykken hadde tatt og løftet over alle andre. Hennes trekk, som var fine av naturen, hadde en attenårings frihet og strålte av en indre ung likevekt. 

Om sommeren i Danmark:

Vannet i åen rant lattermildt over de stenete grunnene og fordypet seg i buktene og tidde stille. Fiskene spratt, holdt pusten og snappet etter fluer og mygg. En skikkelse flimret i luften over det blanke vannet, bare et hvitt speilglimt, og en dempet latter klang. Ekko spøkte oppe mellom skrentene.

Den hete middagsstillheten var dyp som forsteiningen ved midnatt, for tausheten fra solen ruget over alt som levde. Det rådet en tvungen stumhet under himmellyset, langt mer truende enn nattemørket. Høyt oppe i luften fløy lykken, den får ingen vite noe om før den er død, død.

Ved Axels død:

Så fløy han i oppreist stilling ut i den lyse natten  og dalte ned på lykkens skip. De seilte over havet i lyset fra månen og stjernene. Og da de hadde seilt lett og lenge, kom de til lykkens land. Det lave landet som har en slik underlig sommer. Med øynene lukket sanser du den søte lukten av jordens gress, landet er mykt og grønt som en frisk seng i havet, fødeseng, dødsseng. Himmelen hvelver seg kjærlig over det og skyene står stille over det, bølgene glir inn og klapper den lyse stranden. To blå hav beiler til kystene hvor sanden er fin og den magre gressbunnen er strødd med runde spraglete sener. I landet er det en fjord du aldri glemmer, der står solstøttene.  Kyster og øyer stiger så vindunderlig yndig av havet. Fjordene synger, og sundene er som porter inn til overflødighetenes land. Alt har dype farver her, jorden er grønn,  grønn, og himmelen møtes med havet i blå stemning. Det er den store sommers land, dødens land.

Romanen Kongens fall ble i 1999 kåret av en rekke danske aviser til århundrets roman. Jeg er enig, denne boken er virkelig noe av det beste jeg har lest.