Lest: Kan det fikses? Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn

Marthe Ulltveit-Moes bok er original og viktig. Den er både høyaktuell og forut for sin tid. Hvis den blir viet politisk oppmerksomhet, kan den lede til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn.

Boken handler mest om en liten og utsatt bransje - reparatørene. Ulltveit-Moe beskriver dem som den vesle galler-landsbyen i Asterix-tegneseriene. Mange ser dessverre på reparasjoner som kjedelig, kostbart og brysomt. Dette leder til at alt for mye kastes, selv om det enkelt kunne fått et lengre liv.

Boken har mange viktige poenger:

• For mange sko har såler av polyuretan - som rett og slett smuldrer opp
• Det finnes gode glidelåser til klær, men de brukes ikke i billige klær - som ikke er ment å vare
• Vi trenger flere reparatørklynger, møteplasser for bedrifter i samme bransje, gjerne på tvers av yrkesgrupper og fagforeninger.
• Det taktile og praktiske må få større plass i skolen. Barn må lære å gjøre enkle reparasjoner.
• EU vurderer nå forlaget om å pålegge digitale plattformer for reparasjonstjenester slik at de blir enklere å finne.

Forfatteren klager med rette på at produkter blir limt sammen slik at de ikke kan åpnes og repareres. Hun foreslår bøter eller fengsel i inntil tre år for å selge slike varer. Spinnvilt, men forfriskende!

Ulltveit-Moe skriver at Norge trenger modige politikere som dem som opprettet Vinmonopolet i 1922 og utvidet røykeloven i 2004. I dag er deres oppgave åpenbar: Å gjøre om Norge fra et sløseland til et reparatørland. 

Forfatteren har også en fin passasje om rekyleffekten, Dette dreier seg om hvordan forbruket av kull i sin tid økte etter at fabrikkene tok i bruk nye dampmaskiner med lavere kullforbruk. Lavere kullforbruk per maskin betydde at eierne kjøpte flere dampmaskiner. Dette omtales i dag som Jevons paradoks eller rekyleffekten: Den som sparer penger på shoppestopp og lapping av klær, og deretter bruker pengene på en lang flytur, nuller ut miljøgevinsten av å bruke klærne lengre. Med andre ord må penger du sparer på å reparere og kjøpe brukt, brukes på en miljøriktig måte for at effekten ikke skal nulles.

Man kan innvende at boken tar opp temaer som av åpenbare grunner ikke er høyt på dagsorden i et kapitalistisk samfunn. Samtidig behøver ikke kapitalisme bare handle om forbruk. Det kan også handle om å sikre, ombruke og gjenbruke verdier. Ved å justere blikket litt, vil man se at Ulltveit-Moes forslag også handler om dette. Det er nemlig ingen tvil om at Ulltveit-Moes målsettinger og forslag både er riktige og nødvendige. 

Ved å begynne å justere kursen nå, vil overgangen til et samfunn som tar mer vare på ressursene bli mindre smertefull. Jeg sier derfor heia Marte Ulltveit-Moe!

Heltre eikebord fikk ny og flott overflate etter å ha blitt slipt ned

Det danske salongbordet i heltre eik var trolig fra 70- eller 80-tallet. Bordet er dansk og kvalitetsmerket og av super kvalitet. Med et relativt denkelt grep fikk det nytt liv og ny verdi. 

Så lenge du ikke stresser bordet på enkelte punkter, kan du bruke det effektive 40-korn sandpapir. Det er dobbelt så grovt som det de fleste kanskje tror er det groveste sandpapiret - 80 korn. 

Eik er et samarbeidsvillig materiale som ikke lar overflatebehandlingen synke for dypt ned i treverket. Etter sliping med 40 korn papir, med en kjapp overgang med 80 korn etterpå, fremsto overflaten glatt og ferdigbehandlet. 

Jobben med å slipe var overkommelig, men det tar tid å slipe og det støyer en del. Jeg er glad for at jeg slippe å gjennomføre slik oppgradering daglig, men innimellom er det helt ok.

Snedig flekkfjerning med sitron - for deg som er tålmodig

Sitron er grei til flekkfjerning, kanskje spesielt på kjøkkenbenker og bordflater. Jeg har også testet sitron på klær. Mot flekker på klær er klorin kjent for å være effektivt, men det vil være risikabelt på fargete tekstiler. Jeg kom over en flott polotrøye fra Ralph Lauren som hadde en flekk av ukjent opphav på kraven. Jeg antar at flekken kommer fra  en eller annen type maling. 

Ingen flekkfjernere, for eksempel flytende OMO, klarte å gjøre noe med flekken. Klorin var uaktuelt fordi det trolig ville bleke fargen i stoffet. Jeg forsøkte derfor med sitronsaft på bomullspinne. Flekken ga seg gradvis, men jeg måtte gjenta prosessen veldig mange ganger. Det er uklart om effekten blir best ved å vaske eller skylle kraven mellom hver gang jeg bruker sitron på en flekk. 

Jeg påførte sitrondråper med bomullspinne gang på gang, men den siste bittelille kjernen av flekk ville ikke gi seg. Jeg runder uansett av med resultatet du ser under, som jeg vil kategorisere som bra nok. 

Lest: Joseph Conrad: Taifun

Dårlige greier. Det er nok min mening om denne klassikeren. Du blir invitert inn i et spennende univers av personligheter og værtyper. Men historien er ganske endimensjonal og den tværes ut uten at den blir spesielt interessant. De språklige bildene er krevende og litt meningsløse, nesten pretensiøse: 

Damp lekket fra styreapparatet, og i det trange rommet dannet natthusglasset en skinnende oval av lys gjennom den tynne, hvite tåken. (...) To oppkveilede lodd-liner og en liten hvit seildukssekk som hang i et langt taljerep, svinget ut i rommet og deiset tilbake igjen mot skottet. 

Mer generelt er jeg veldig overrasket over den følelseskalde beskrivelsen av kuliene i lasterommet. Man får assosiasjonen til kyr, og selv om boken kom ut i 1899, forventer jeg mer empati fra en forfatter av dette formatet. 

Jeg fant ett sitat som er verd å huske, fra når stormen kommer:

"Det var noe forferdelig og hurtig som om et vredens kar plutselig var smadret. Øyeblikkelig mistet mennene kontakt med hverandre. Dette er en storms splittende makt, den bringer en bort fra de andre. Et jordskjelv, et ras, et snøskred, rammer et menneske likesom tilfeldig - uten lidenskap. En rasende storm angriper ham som en personlig fiende, griper om lemmene, velter seg inn over sinnet, prøver å slite selve sjelen ut av ham."

Sånn unngår du at brødet får lokk

Enkelte ganger får hjemmebakt brød en irriterende luftlomme mellom selve brødet og skorpen. Mange mener at dette skyldes for lang etterheving. Min erfaring er at det er mye mer vilkårlig enn som så. Kort etterheving kan også gi det uønskete lokket, eller toppskorpen.

Et godt råd for å unngå at skorpen løfter seg, er tre snitt i selve deigen. Bruk kjøkkensaken og lag tre snitt på omkring en halv cm. Dette kan gi noe dypere kutt i brødets skorpe enn ideelt, men det er et mye bedre resultat enn en skorpe som hever seg en centimeter over selve brødet. 

Lest: Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Dette er en lettlest liten bok som trekker opp de lange linjene. Flere bøker er gitt ut i serien "En sommer med..." - og siden jeg kan si hva jeg vil her på min egen blogg, vil jeg kommentere at jeg synes at det er en tåpelig kategorisering. 

Man skal liksom kunne lese lettere og bedre om sommeren, mens vinteren er slags boklig dvale. Tvert i mot hadde vi trengt en serie som het "Noen vinteruker med..." En slik oppfordring kunne bidratt til å hjelpe oss gjennom de mørke månedene. 

Montaigne fant opp essayet og boken handler mye om innholdet i hans Essays. Temaene er fortsatt relevante, men det er litt vanskelig å få tak i Montaignes storhet. Han er åpenbart kjent for både å tvile og å endre mening og dette forklares godt i boken. 

Sitatet jeg vil bruke her handler om gå og Montaignes ide om at man bare kan tenke godt når man er i bevegelse:

"Ethvert lønnkammer trenger en spasergang. Mine tanker sovner hvis jeg setter meg ned. Ånden går i stå hvis bena ikke holder den i bevegelse.  Alle som studerer uten bøker har det slik."

Lest: Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske

For tiden leser jeg mest 40-50 år gamle bøker og Korsgaards bok er et  interessant avbrekk. Hvordan er dagens topptitler?  Boken kommer med to terninger med seks øyne på omslaget. Selv ville jeg gitt den tre.

Man skal naturligvis berømme unge forfattere som tar byrden og beskriver deres egen vanskelige oppvekst. Såvidt jeg forstår, er dette i grove trekk en selvbiografi. Jeg savner likevel en bedre litterær plan. For meg er bokens kapitler en serie hverdagsbeskrivelser, nesten anekdoter. De henger sammen, men dette ligner på en dagbok skrevet i romanens form.

I store trekk beskriver forfatteren en dysfunksjonell familie og hovedpersonens opplevelser hjemme og på skolen. I nordisk sammenheng beskriver han fryktelige forhold, i terrenget omsorgssvikt. Denne familien er bånnsopet i samfunnet. Lukten av råtnende dyr og dårlig hygiene er godt beskrevet. Her står det dårlig til med moralen og respekt for loven.

Som bok savner jeg en bedre beskrivelse av hovedpersonens prosjekt, utover å gradvis stå frem som homofil. De mellommenneskelige relasjonene beskrives for knapt, i hvert fall etter min smak. Hovedpersonen fremstår ikke som et offer, selv om han unektelig vokser opp under svært dårlige kår. Han skal ha pluss for å unnlate å gjøre dette til en samfunnskritisk roman. Denne familien vil det være vanskelig å hjelpe. (Korsgaard har jo også kuttet kontakten med familien.)

Boken er godt skrevet og underholdende og lett. Kanskje er det dette som bidrar til at boken på en måte er litt merkelig. En knalltøff oppvekst som mangler de viktige verdiene som alle familier bør basere seg på, beskrives på en litt kjølig, nesten slentrende måte. 

Tittelen refererer for øvrig til hovedpersonens mormor, som har et stort lager godteri - hvis det skulle komme et menneske.

Jeg er glad i gode setninger som kan stå for seg selv. Det er ingen overflod av slikt i denne boken, men dette sitatet har en viss dybde og jeg tar det derfor med:

Når man går på lykkepiller, er man aldri glad.