Lest: Johan Falkberget: Den fjerde nattevakt

Dette er en skjellsettende bok på mange måter. Først og fremst beskriver den i detalj det fysisk harde livet på Røros for 200 + år siden, videre beskriver den hvor fatalt det er hvilken familie eller stand du blir født inn i og endelig hvor vanskelig det er å leve i strid med dine egne følelser. 

For min egen del var boken på grensen til vemmelig. De grundige beskrivelsene av det karrige landskapet, nær sagt umulige livsvilkårene og den åtte måneder lange vinteren gjør kraftig inntrykk. Du får på en måte aldri fri fra elendighetsbeskrivelsene selv om boken naturligvis har flere lyse sider. Hovedpersonenes kvaler er imidlertid så konkret og realistisk beskrevet at du opplever at du er vitne til et drama som du får en trang til å gripe inn i og løse. Det er vondt å lese om hvor umulige liv skikkelsene lever. Forfatteren formidler en panisk følelse av at her er det ingen utvei. 

Hva sier boken oss i dag, mer enn hundre år etter at den kom ut? Først kan vi si at den viser hvordan klimatiske forhold både da og nå er direkte knyttet til menneskets vilkår og overlevelse på jorden. Handlingen utspiller seg på et at de kaldeste stedene i Norge, den gang som nå. Den gang var det naturligvis vanvittig mye verre å komme gjennom vinteren enn nå. Samtidig er det paralleller her til hetebølgene i Europa i dag. Den gangen tok kulde liv, i dag gjør varme det sammen.

Boken viser oss hvor heldige vi som lever i dag er. Den gangen gikk kostholdet om vinteren gjerne i barkebrød. Mange bukket under av sykdom, krig, kulde og sult. Tilværelsen da, sammenlignet med i dag, er som forskjellen mellom helvete og paradis. Hadde vi flyttet en skikkelse fra boken fra 1800 og frem til 2024, ville personen blitt svært forvirret, ikke bare over vår materielle velstand, men også over hvor vi fikk all maten fra og hvordan vi tar den som en selvfølge. 

Videre er boken en god skildring av kristendommens rolle i samfunnet. Hovedpersonen er dypt religiøs og boken er full av bibelske referanser. Boken skildrer kirkens autoritære og begrensende funksjon i samfunnet på en overbevisende måte. Som underlag for en humanetisk argumentasjon, vil boken fungere godt. 

Om hustruen Kathrine:

Hun sov mer enn hun selv trodde. Han kunne undertiden i sitt stille sinn  bebreide henne for at hun sov så meget. Den som sov, syndet ikke. Godt! Men et meget sovende menneske var ikke et helt levende menneske. Blodet gikk for langsomt, det vendte ikke heftig og ofte nok tilbake til hjertet. Ved for megen søvn brant den menneskelige ånd med for lav flamme, den utstrålte for lite lys og varme - det blev alltid noe goldt og øde omkring et meget sovende menneske. 

Et flyktig møte med Gunhild:

"Enkelte mennesker er så lyse at de skinner på en, bare de går en forbi. Andre kan være så mørke at de kaster skygger over alt de kommer nær. Denne kvinnen i de røde klær han møtte i dag hadde skinnet på ham. Han kjente det. Han bar hennes lys med seg i sitt legeme."

Et senere avsnitt om Kathrines søvn:

"Han bebreidet henne ikke lenger for at hun sov for meget. (...) Søvn, den fredfulle, drømmeløse søvn, sto vakt om ens sundhet, enda moder søvn er dødens halvsøster og blind og hvit som denne."

Endelig, et innblikk i hovedpersonens religiøse praksis, der han leser syndsforlatelsen for en døende ung (jente) finntøkje. På dette stedet i handlingen, har hovedpersonens kjørt langt inn på fjellet med hest og slede i iskulde til en koje :

"Vår frelser, du som i din ve og vånde på korset tre var redebon til at tage en røver, en morder, en elendig, der hadde overgået alle Guds bud, ved hånde og føre ham i din herlighed, kom du til os og før denne forvillete sjel over dødens mørke vande op til det nye Jerusalem, staden med det livlige strengespill på torvene. La dine hellige engle ile hende i møte med palmegrener, tegnet på den uforgjengelige salighet, den du tildeler alle dine frelste. Når du nu strekker din sigd ut og nedskjærer denne fjellets blomst i dens livs årle morgentime, da vet vi med full forvissning, at du i din navnløse kjærlighet har bestemt den til en enda høyere og skjønnere prydelse i dine boliger."

 

Lest: Roald Dahl: Switch Bitch

Dette er tre morsomme noveller, som på forskjellig vis handler om relasjoner mellom mennesker. I begynnelsen av boken syntes jeg at Dahl skrev litt vel fantasifullt og kjekt, men dette endret seg etterhvert. Etter å ha lest boken kan du jo gjør øvelsen å forsøke å finne gode ideer til noveller selv, det er absolutt ikke lett og Roald Dahl var en mester selv om skriveformen hans fremstår noe maskulin i dag. 

I novellen "The Visitor" skriver Dahl innsiktsfullt om rike mennesker:

"Mellom folk som har dyre biler eksisterer det et sterkt brorskap. De respekterer hverandre automatisk, og årsaken er enkelt og greit at rikdom respekterer rikdom. Det finnes ikke noen andre i hele verden som en styrtrik person respekterer mer enn en annen styrtrik person. På grunn av dette, trekker de rike mot hverandre uansett hvor i verden de er."

Lest: Johan Bojer: Den siste viking

Man kan jo spørre seg om Bojer valgte riktig tittel på denne boken. Han bruker begrepet om standhaftige fiskere, men vikinger var de jo ikke. Romanen bygger blant annet på det historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom dampbåteierne og robåtfiskerne. 

Jeg vil absolutt anbefale denne boken. Den har et litt uoversiktlig persongalleri, og språket er til tider litt arkaisk. Samtidig har boken gripende skildringer av hvor hardt det var å leve på 1800-tallet og for den som er interessert i rorbuer, gir boken avklarende forklaringer om hvordan de fungerte. 

Boken har mange fine passasjer, for eksempel om å håndtere ryggsmerter (NB: Teksten er lett redigert og modernisert):

Neste morgen var det sjøvær igjen, men om natten hadde Kristaver fått en ri av gikt i ryggen, så det var bare så vidt han fikk klærne på. Da han hadde trukket sjøstøverne på seg og ville sette seg opp, satte han i et skrik og tok seg over korsryggen. Han ble stående krøkt, det var umulig å rette seg opp. Han skar ansikt som om noen traff ham med kniv.

Han kravlet om bord i båten og skar ansikt hele tiden fordi hver bevegelse av ledd og armer gjorde ulidelig vondt.  Det var tungt nok [å hale] for en frisk, men rent bort i veggene for en med flok over ryggen. Hver gang Kristaver tok et nytt tak og vred akslene under slitet med den tunge lenken, brøt svetten frem overalt på kroppen, slik pine kjente han. De halte og dro den ene timen etter den andre, og det blir tyst i båten for det var ikke lett å se på at høvedsmannen hadde så vondt. Men mot skumringen begynte ansiktet hans å lysne. “Tvi”, sa han, “det var det jeg trodde. Det er ingen annen råd for slik ilske enn å arbeide seg svett.” Nå ble ryggen mykere og pinen lettere å stå i. Det var bare om å drive på og hale.

Et annet avsnitt om å ta sjøstøvlene av:

Og der kommer endelig en naken menneskefot for en dag. Blå om hælen hoven og sår med merker etter ull og sjø men blårød over tærne som er frosset alle sammen De våkner til liv her inne i varmen. det stikker i dem som med nåler. Au, en kan ikke bøye dem i noe ledd. (...) Da føttene kom ned i stampen begynte de å rase for alvor. Karene småhylte. Det gikk som knivstikk opp overalt kroppen og likevel det gjør godt innvortes og skrubbe foten ren. Det er som du blir renset om selve hjertet. De tar foten opp og viser kameratene frostsårene og høster medynk. "Dykandes, den der ser stygg ut", sier de "men vent, skal du få se det som er verre."

Lest: Ondskapens historie - Bjørneboes imponerende trilogi

Å lese bestialitetens historie for første gang, omkring femti år etter at den kom ut, er bevisstgjørende på mange måter. Bøkene gir intense og urovekkende beskrivelse både av evige og dagsaktuelle temaer. De viser med tydelighet hvorfor Bjørneboes forfatterskap er så viktig - også for nye generasjoner.

Det evige handler om hvordan Bjørneboe beskriver den iboende grusomheten i menneskene, og hvordan vi skal klare å leve, samtidig som vi erkjenner den. Det handler også om vår stusselige og utsatte plassering i verdensrommet, som Bjørneboe så fint beskriver at foregår på “skorpen”. Under oss koker lavaen, og over oss råder den kosmiske kulde på minus 270 grader. Det evige går også på samhandlingen mellom de ressurssterke og ressurssvake, både lokalt og nasjonalt. Bjørneboe peker på nødvendigheten av revolusjon hvis jorden igjen skal bli beboelig.

Nødvendigheten av, eller drømmen om, en revolusjon er et stadig aktuelt tema. Mens dette tidligere var spesielt viktig i lys av utbytting og undertrykking, er det i dag kanskje aller mest viktig på grunn av miljøødeleggelser og klimaforandringer. Bjørneboe er i liten grad inne på miljøproblematikk, men omtaler jo i høy grad drivkreftene som også leder til de altoverskyggende problemene som truer fortsatt menneskelig liv på planeten jorden. 

Han skriver følgende, som enkelt kan overføres til overforbruk og utarming: “Jeg var ikke klar over at hele århundrets politikk til syvende og sist dreiet seg om handelsstandens uinnskrenkede rett til ukontrollert vilkårlig å regjere menneskeheten etter eget forgodtbefinnende.”

Videre skriver han om menneskets vedvarende ønske om komfort, et adekvat perspektiv på for eksempel ukritisk reising for reisingens egen skyld, slik det er tilfelle med cruise: “I det gamle Persia ble unge mennesker oppdratt med tre mål for øyet, man skulle lære å ride, å skyte med bue og å tale sannhet. Vi lærer ingenting annet enn at det gjelder å sikre oss et bekvemt liv, i seg selv en så eventyrlig løgn at den sikkert er sykdomsskapende”.

Relevansen er kanskje høyest når han skriver om oljen: “En gang var gullet - pengene - jordens forbannelse, men i dag dreier det seg om olje. I oljen er det den sorte majesteten åpenbarer seg i dag, han som vi i gode gamle dager kalte Satanas. (...) I dag er all virkelig politikk en kamp om oljen.”

Det er ingen tvil om at vi kunne trengt mange Jens Bjørneboer også i de viktige årene da olje-Norge ble bygget opp, ganske umiddelbart etter Bjørneboes død. 

Bind 1:

Frihetens øyeblikk kom ut i 1966, og andre verdenskrigs skygge faller ganske tydelig inn over boken. Beskrivelsen av forholdene i alpelandsbyen Heidelberg fremstår som nok en ramsalt kritikk av tysk mentalitet. Hovedpersonen sier: “Deres okkupasjon av Belgia var helt igjennom gotisk og besto i forbløffende grad i å “beslaglegge”, spise og slå ihjel. Min far ble aldri trett av å berette historier om dere umettelige grådighet - og jeg tror at han nesten uten å vite det selv, virkelig satte fingeren på et centralt trekk i den germanske folkesjel. Mozarts Landsmenn er i seg selv ikke grusommere eller brutalere enn andre folk (...)  Men de er plaget av sin grådighet etter ting, mat og penger i en slik grad at de anser det som sin selvskrevne rett å utrydde hele befolkningsgrupper, hele nasjoner, for å tilfredsstille sin medfødte hunger etter andres eiendom.” 

Og videre: “Det er mat de vil ha, uendelige, ubeskrivelige berg av mat. De vil spise verden og for å klare det må de ha alle penger og alle ting, alle biler og alle loden-frakker på jorden.” 

Mot slutten av første bind, om Teuto-Germania:  (...) Intet annet område i Europa er så kvelende sykt eller løgnaktig. Og intet annet sted har åpenbart sannheten så forferdelig. (...) Germanikere som har mistet troen på pengenes evighetsverdi, tror simpelthen ikke lenger på noe i verden. Når pengesedlene ikke har kjøpekraft, har livet ingen målestokk, verden ingen mening (...) 

 

Utvalgte sitater:

• Den som ikke har opplevd en full depresjon alene og gjennom et lengre tidsrom, han er et barn. En slik tilstand er som å møte noe utenfra, et rovdyr, et villdyr som river kjøttet av knoklene på en.
• Men vårt knappe øyeblikk av bevissthet er innrammet av mørke. Noen få glimt av lys mellom et mørke før og et mørkt efter. Disse glimtene er alt man har å gripe i. 

Bind 2: 

Kruttårnet kom ut i 1969.

Utvalgte sitater:

• Det er ganske klart at frihet har man bare i den grad man ikke skammer seg. Den som ikke lenger vil skjule noe han nærmer seg friheten.
• Et hvert barn vet i dag at hele vår klodes innmat er en gigantisk ildmørje, en kokende grøt av glødende smeltet sten og metall. På en forbløffende tynn skorpe omkring dette kosmos av flytende mineraler er det vi steker, koker og lemlester hverandre. Her er oppstått liv, grønt kjølig, vått og frodig. Like over denne skorpen ligger verdensrommet hvor kulden hersker evig og ubegrenset.
• Som tidligere sagt: Jo større innsikt, desto større angst.
• Det bør undersøkes at de to viktigste ideer om friheten som menneskeheten har tenkt, kristendommen og sosialismen, har den merkelige likhet at de begge er vrengt om til sin absolutte motsetning, begge til det motsatte av hva de er. 
• Du vet det, Ivan sa han: Russerne er de grusomste alle mennesker. Det finnes ikke den grusomhet et russisktalende mennesker ikke kan begå. Det er for lenge siden både beskrevet og bevist av Fjodor Dostojevskij.

Bind 3:

Stillheten kom ut i 1973

Utvalgte sitater:

• Européer er man ikke, européer blir man. Og man blir det først, når man gjør opp det regnskap med Europa, som samtidig er regnskapet med en selv, det vil si oppgjøret med fordommene og med den forferdelige byrde av skyld som hefter ved denne verdensdelen og som vi selv er delaktig i helt inntil vi ser at denne skyldbyrden er vår egen, og at den ikke ligger i våre handlinger så meget som i hele vår måte å tenke på, og i våre enorme evne til å velge de gale. 
• Barndommen og døden er de to ting som spiller størst rolle for meg. Det som ligger mellom dem er skyld. 
• Jeg går, men jeg etterlater dere sannhetens redsler og døden 

En god, kremet thaisuppe

Denne suppen baserer seg på mange vanlige grønnsaker uten sterk smak, men den får bra trøkk ved hjelp av green curry paste. 

Ikke spar på rotfruktene, bruk det du har av ingredienser. (Jeg brukte mye squash fordi det gror i hagen.) Denne suppen kunne også inkludert mye annet, for eksempel forskjellige urter eller krydder og kanskje litt sitronsaft. Jeg synes ikke at den trenger salt og pepper, men dette er en smakssak.

Kok opp et par liter vann og to-tre buljongterninger

Legg i og kok opp:

• Seks-syv poteter i terninger
• Seks-syv gulrøtter i skiver

Fres blankt i panne med rapsolje:

• Tre-fire løk
• En rød paprika
• En chili
• To hvitløksfed
• Et glass green curry paste

Legg alt i gryten sammen med

• Tre bokser kokosmelk
• En eller to squash i biter

Kok i snaue ti minutter til alt er mørt, men ikke alt for mørt. Kjøres til ønsket konsistens med stavmikser.

Voilà!

Denne oppskriften gir omkring fem middager til to voksne. Føy gjerne til reker, kyllingbiter eller egnete vegetaringredienser.

Lest: Kan det fikses? Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn

Marthe Ulltveit-Moes bok er original og viktig. Den er både høyaktuell og forut for sin tid. Hvis den blir viet politisk oppmerksomhet, kan den lede til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn.

Boken handler mest om en liten og utsatt bransje - reparatørene. Ulltveit-Moe beskriver dem som den vesle galler-landsbyen i Asterix-tegneseriene. Mange ser dessverre på reparasjoner som kjedelig, kostbart og brysomt. Dette leder til at alt for mye kastes, selv om det enkelt kunne fått et lengre liv.

Boken har mange viktige poenger:

• For mange sko har såler av polyuretan - som rett og slett smuldrer opp
• Det finnes gode glidelåser til klær, men de brukes ikke i billige klær - som ikke er ment å vare
• Vi trenger flere reparatørklynger, møteplasser for bedrifter i samme bransje, gjerne på tvers av yrkesgrupper og fagforeninger.
• Det taktile og praktiske må få større plass i skolen. Barn må lære å gjøre enkle reparasjoner.
• EU vurderer nå forlaget om å pålegge digitale plattformer for reparasjonstjenester slik at de blir enklere å finne.

Forfatteren klager med rette på at produkter blir limt sammen slik at de ikke kan åpnes og repareres. Hun foreslår bøter eller fengsel i inntil tre år for å selge slike varer. Spinnvilt, men forfriskende!

Ulltveit-Moe skriver at Norge trenger modige politikere som dem som opprettet Vinmonopolet i 1922 og utvidet røykeloven i 2004. I dag er deres oppgave åpenbar: Å gjøre om Norge fra et sløseland til et reparatørland. 

Forfatteren har også en fin passasje om rekyleffekten, Dette dreier seg om hvordan forbruket av kull i sin tid økte etter at fabrikkene tok i bruk nye dampmaskiner med lavere kullforbruk. Lavere kullforbruk per maskin betydde at eierne kjøpte flere dampmaskiner. Dette omtales i dag som Jevons paradoks eller rekyleffekten: Den som sparer penger på shoppestopp og lapping av klær, og deretter bruker pengene på en lang flytur, nuller ut miljøgevinsten av å bruke klærne lengre. Med andre ord må penger du sparer på å reparere og kjøpe brukt, brukes på en miljøriktig måte for at effekten ikke skal nulles.

Man kan innvende at boken tar opp temaer som av åpenbare grunner ikke er høyt på dagsorden i et kapitalistisk samfunn. Samtidig behøver ikke kapitalisme bare handle om forbruk. Det kan også handle om å sikre, ombruke og gjenbruke verdier. Ved å justere blikket litt, vil man se at Ulltveit-Moes forslag også handler om dette. Det er nemlig ingen tvil om at Ulltveit-Moes målsettinger og forslag både er riktige og nødvendige. 

Ved å begynne å justere kursen nå, vil overgangen til et samfunn som tar mer vare på ressursene bli mindre smertefull. Jeg sier derfor heia Marte Ulltveit-Moe!

Heltre eikebord fikk ny og flott overflate etter å ha blitt slipt ned

Det danske salongbordet i heltre eik var trolig fra 70- eller 80-tallet. Bordet er dansk og kvalitetsmerket og av super kvalitet. Med et relativt denkelt grep fikk det nytt liv og ny verdi. 

Så lenge du ikke stresser bordet på enkelte punkter, kan du bruke det effektive 40-korn sandpapir. Det er dobbelt så grovt som det de fleste kanskje tror er det groveste sandpapiret - 80 korn. 

Eik er et samarbeidsvillig materiale som ikke lar overflatebehandlingen synke for dypt ned i treverket. Etter sliping med 40 korn papir, med en kjapp overgang med 80 korn etterpå, fremsto overflaten glatt og ferdigbehandlet. 

Jobben med å slipe var overkommelig, men det tar tid å slipe og det støyer en del. Jeg er glad for at jeg slippe å gjennomføre slik oppgradering daglig, men innimellom er det helt ok.