Forsøkt lest: Michel Foucault: Galskapens historie

Dette er en av de store klassikerne og den bør naturligvis helst behandles med respekt. Men jeg blir ikke med på premisset i boken: Du skal tåle forfatterens styltete, uttværende og krevende språk. I stedet for å berømme forfatteren for å ta opp et viktig tema, vil jeg heller si at dette kunne ha vært en god bok.  Men forfatteren er så opptatt av sine egne intrikate resonnementer, at det ender som en nærmest ubrukelig bok, med mindre man leter etter eksempler på fenomenet french theory (en kontinuerlig prosess med uskarphet, flytting og dekonstruksjon.)

Jeg fikk med meg et sitat fra begynnelsen av boken. Det er kanskje en allegori til dagens klimadebatt:

• I en komedie der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv, spiller den gale komedie av annen grad: Narrenes narr 

Jeg tar med en artig kategorisering fra 1200-tallet:

• Her kan dere se dem, blant mine følgesvenner. Hun med rynkede bryn er Philautia (egenkjærlighet). Hun som ruller med øynene og klapper i hendene er Colasia (smiger). Hun som ser ut som en halvsover er Lethe (glemsel). Hun som støtter seg på albuene og legger armene i kors er Misoponia (latskap). Hun som er kronet med roser og salvet med parfyme er Hedonis (lyst). Hun med de flakkende øynene er Anoia (tankeløshet). Hun med det yppige legemet og blomstrende hud er Tryphé (slapphet). Og her blant disse unge kvinnene er det to guder - god mat og dyp søvn.

Men det er denne typen tekst (under) som irriterer, eller hva synes du selv? Er dette såkalt klarspråk?

• Men på dette nivået er ikke lidenskapen ganske enkelt en av galskapens årsaker, selv ikke den viktigste; den danner snarere galskapens mulighetsbetingelse. Om det i forholdet mellom sjelen og legemet finnes et område der årsak og virkning, determinisme og uttrykk ennå er vevet så tett sammen at de i virkeligheten utgjør en og samme bevegelse som ikke kan oppløses før senere; om det før kroppens voldsomhet og sjelens livlighet, før fibrene blir bløte og sinnet blir avslappet finnes kognitive, ennå uddelte a priori som så påtvinger det organiske og det åndelige de samme verdiene, så forstår vi at det kan finnes sykdommer som galskap som helt fra begynnelsen rammer både legeme og sjelen, sykdommer hvor hjernens tilstand er av samme kvalitet, av samme opprinnelse og endelig av samme natur som tilstanden i sjelen. 

Lest: Johan Falkberget: Christianus Sextus bind 1

Vil du ha et innblikk i hvordan vi levde i Norge før, er denne boken noe for deg. Her får du en troverdig og konkret beskrivelse av hardt fysisk arbeid, matmangel, fattigdom og ikke minst den nådeløse norske vinterkulda. Boken er medrivende og du får sympati med hovedpersonene og deres kamp for å overleve i hverdagen. 

Språket er effektivt og poetisk, dette er det beste du får av klassisk norsk litteratur. Det blir imidlertid litt mye strev og slit å leve seg inn i og jeg tar derfor en pause før jeg ev. går løs på bind nr 2 i denne trilogien.

Fra boken:

Vinteren var for hånden. I dag, i morgen eller neste dag kunne den være her, ridende på hvite prustende foler langs sjøens stenete strand.

Når vårvinden tok til å synge og fløyte i glisne hus, og takdryppet løsnet i de hvite netter, kom drømmens tid og de to unge fjelljenter tenkte under sin gang i fjøs og stue: Nå skjer det noe. Nå er et eller annet på vei hit.

Nå led det mot høst. For hver dag som gikk svant lengselen og drømmen mer og mer. I mørket, kulden og uværet var det ikke noe å lengte etter og slett ingen å vente på og ingenting å ligge våken og lytte etter. En ny lang vinter ville stenge dem inne mellom fjellene.

Det landskapet han så i går røsslyngen, som dryppet blod - myrene som lå kobberforgylte oppe mellom åsene. Det var alt sammen borte og et nytt land hadde i natt dukket opp - kaldt og dødsens blekt.

Lest: Yan Lianke: Dagen da solen døde

Jeg lyver, jeg har ikke lest mer enn hundre sider og det var mer enn nok. Jeg reagerer på veldig mye i denne irriterende og ubehagelige boken. Jeg undres over at den har passert så mange kvalitetskontroller som den må ha gjort, inkludert å ha blitt oversatt fra kinesisk.

Driver forfatteren gjøn med oss eller er dette en type stilisert satire:

“Tiden var en sliten sag som ble dratt mellom mamma og pappa.”  Prosamessig burde det ha vært strøket. Eller hva med denne: “Døren knirket som en kniv som skjærer gjennom en hodeskalle”. Akkurat en slik lyd tviler jeg på at noen av leserne kjenner igjen. Jeg trodde også at det må mer til enn en kniv. Og videre “Hun var som en blomst som aldri visner”. Plumpt, og som hentet fra en kioskroman. Han fortsetter: “... mammas ansikt lignet en gammel avis”. 

Han kommer også med tåpelige resonnementer: “At det er flere mennesker på jorda nå, er kun mulig fordi det har blitt færre dyr. Hvis antallet dyr øker, vil antallet mennesker minske. Resonnementet er bare tull, hva er poenget?

Senere i boken gjøres det et stort poeng ut av utvinning av likolje ved kremasjoner. Likolje, er dette også en satire? Det har i hvert fall ikke noe med kremering å gjøre. Tematikken er makaber, villedende, usmakelig og litterært spekulativt.  

Yan Lienkes ego må være bunnsolid, siden han gjennom boken løpende omtaler seg selv i tredje person. Han lar hovedpersonen referere til sine egne bøker og skriver for eksempel:  “Jeg har lyst til å fortelle og skrive historier, sånn som Yan Lienke, tjene masse penger på det og bli berømt.”

Dette er sikkert en slags selvironi (eller "innsiktsfull satire",  som det heter på bokomslaget”. Jeg mener imidlertid at det i vestlig sammenheng er tabu å skrive sin egen faktiske person inn i fiksjonen på denne måten. Var det slutt på fantasien, så forfatteren måtte fabulere om det han ser i speilet? Jeg blir bare flau på forfatterens vegne.

Lest: Bjørneboe: Haiene

En drivende spennende bok med et litt uoversiktlig persongalleri. Handlingen er blandet med enkelte frittstående filosofiske betraktninger.  Dette er en skriveteknikk som er litt utfordrende, men det naturligvis lov når det kommer fra en så begavet forfatter som Bjørneboe. 

Jeg noterer følgende minneverdige sitater:

**

Det finnes noe som heter ensomhet. Jeg vet ikke helt hva det vil si, men jeg tror det betyr å ha ansvarsfølelse. Man kan kanskje sette opp en slags matematisk likning: Ansvar er lik ensomhet

**

Og langsomt gikk den forferdelige sannhet opp for meg i hele sin rekkevidde Har man tatt seg av et menneske, da nytter det ikke å gi noe, man må gi alt. Absolutt alt må man gi, og man skal intet ha igjen.

**

Mr. Jensen, sa han. - Det finnes ingen tilgivelse, ingen nåde, uten forutgående straff. Å elske er å tukte. Kjærlighet er å straffe. 

Lest: Johan Falkberget: Den fjerde nattevakt

Dette er en skjellsettende bok på mange måter. Først og fremst beskriver den i detalj det fysisk harde livet på Røros for 200 + år siden, videre beskriver den hvor fatalt det er hvilken familie eller stand du blir født inn i og endelig hvor vanskelig det er å leve i strid med dine egne følelser. 

For min egen del var boken på grensen til vemmelig. De grundige beskrivelsene av det karrige landskapet, nær sagt umulige livsvilkårene og den åtte måneder lange vinteren gjør kraftig inntrykk. Du får på en måte aldri fri fra elendighetsbeskrivelsene selv om boken naturligvis har flere lyse sider. Hovedpersonenes kvaler er imidlertid så konkret og realistisk beskrevet at du opplever at du er vitne til et drama som du får en trang til å gripe inn i og løse. Det er vondt å lese om hvor umulige liv skikkelsene lever. Forfatteren formidler en panisk følelse av at her er det ingen utvei. 

Hva sier boken oss i dag, mer enn hundre år etter at den kom ut? Først kan vi si at den viser hvordan klimatiske forhold både da og nå er direkte knyttet til menneskets vilkår og overlevelse på jorden. Handlingen utspiller seg på et at de kaldeste stedene i Norge, den gang som nå. Den gang var det naturligvis vanvittig mye verre å komme gjennom vinteren enn nå. Samtidig er det paralleller her til hetebølgene i Europa i dag. Den gangen tok kulde liv, i dag gjør varme det sammen.

Boken viser oss hvor heldige vi som lever i dag er. Den gangen gikk kostholdet om vinteren gjerne i barkebrød. Mange bukket under av sykdom, krig, kulde og sult. Tilværelsen da, sammenlignet med i dag, er som forskjellen mellom helvete og paradis. Hadde vi flyttet en skikkelse fra boken fra 1800 og frem til 2024, ville personen blitt svært forvirret, ikke bare over vår materielle velstand, men også over hvor vi fikk all maten fra og hvordan vi tar den som en selvfølge. 

Videre er boken en god skildring av kristendommens rolle i samfunnet. Hovedpersonen er dypt religiøs og boken er full av bibelske referanser. Boken skildrer kirkens autoritære og begrensende funksjon i samfunnet på en overbevisende måte. Som underlag for en humanetisk argumentasjon, vil boken fungere godt. 

Om hustruen Kathrine:

Hun sov mer enn hun selv trodde. Han kunne undertiden i sitt stille sinn  bebreide henne for at hun sov så meget. Den som sov, syndet ikke. Godt! Men et meget sovende menneske var ikke et helt levende menneske. Blodet gikk for langsomt, det vendte ikke heftig og ofte nok tilbake til hjertet. Ved for megen søvn brant den menneskelige ånd med for lav flamme, den utstrålte for lite lys og varme - det blev alltid noe goldt og øde omkring et meget sovende menneske. 

Et flyktig møte med Gunhild:

"Enkelte mennesker er så lyse at de skinner på en, bare de går en forbi. Andre kan være så mørke at de kaster skygger over alt de kommer nær. Denne kvinnen i de røde klær han møtte i dag hadde skinnet på ham. Han kjente det. Han bar hennes lys med seg i sitt legeme."

Et senere avsnitt om Kathrines søvn:

"Han bebreidet henne ikke lenger for at hun sov for meget. (...) Søvn, den fredfulle, drømmeløse søvn, sto vakt om ens sundhet, enda moder søvn er dødens halvsøster og blind og hvit som denne."

Endelig, et innblikk i hovedpersonens religiøse praksis, der han leser syndsforlatelsen for en døende ung (jente) finntøkje. På dette stedet i handlingen, har hovedpersonens kjørt langt inn på fjellet med hest og slede i iskulde til en koje :

"Vår frelser, du som i din ve og vånde på korset tre var redebon til at tage en røver, en morder, en elendig, der hadde overgået alle Guds bud, ved hånde og føre ham i din herlighed, kom du til os og før denne forvillete sjel over dødens mørke vande op til det nye Jerusalem, staden med det livlige strengespill på torvene. La dine hellige engle ile hende i møte med palmegrener, tegnet på den uforgjengelige salighet, den du tildeler alle dine frelste. Når du nu strekker din sigd ut og nedskjærer denne fjellets blomst i dens livs årle morgentime, da vet vi med full forvissning, at du i din navnløse kjærlighet har bestemt den til en enda høyere og skjønnere prydelse i dine boliger."

 

Lest: Roald Dahl: Switch Bitch

Dette er tre morsomme noveller, som på forskjellig vis handler om relasjoner mellom mennesker. I begynnelsen av boken syntes jeg at Dahl skrev litt vel fantasifullt og kjekt, men dette endret seg etterhvert. Etter å ha lest boken kan du jo gjør øvelsen å forsøke å finne gode ideer til noveller selv, det er absolutt ikke lett og Roald Dahl var en mester selv om skriveformen hans fremstår noe maskulin i dag. 

I novellen "The Visitor" skriver Dahl innsiktsfullt om rike mennesker:

"Mellom folk som har dyre biler eksisterer det et sterkt brorskap. De respekterer hverandre automatisk, og årsaken er enkelt og greit at rikdom respekterer rikdom. Det finnes ikke noen andre i hele verden som en styrtrik person respekterer mer enn en annen styrtrik person. På grunn av dette, trekker de rike mot hverandre uansett hvor i verden de er."

Lest: Johan Bojer: Den siste viking

Man kan jo spørre seg om Bojer valgte riktig tittel på denne boken. Han bruker begrepet om standhaftige fiskere, men vikinger var de jo ikke. Romanen bygger blant annet på det historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom dampbåteierne og robåtfiskerne. 

Jeg vil absolutt anbefale denne boken. Den har et litt uoversiktlig persongalleri, og språket er til tider litt arkaisk. Samtidig har boken gripende skildringer av hvor hardt det var å leve på 1800-tallet og for den som er interessert i rorbuer, gir boken avklarende forklaringer om hvordan de fungerte. 

Boken har mange fine passasjer, for eksempel om å håndtere ryggsmerter (NB: Teksten er lett redigert og modernisert):

Neste morgen var det sjøvær igjen, men om natten hadde Kristaver fått en ri av gikt i ryggen, så det var bare så vidt han fikk klærne på. Da han hadde trukket sjøstøverne på seg og ville sette seg opp, satte han i et skrik og tok seg over korsryggen. Han ble stående krøkt, det var umulig å rette seg opp. Han skar ansikt som om noen traff ham med kniv.

Han kravlet om bord i båten og skar ansikt hele tiden fordi hver bevegelse av ledd og armer gjorde ulidelig vondt.  Det var tungt nok [å hale] for en frisk, men rent bort i veggene for en med flok over ryggen. Hver gang Kristaver tok et nytt tak og vred akslene under slitet med den tunge lenken, brøt svetten frem overalt på kroppen, slik pine kjente han. De halte og dro den ene timen etter den andre, og det blir tyst i båten for det var ikke lett å se på at høvedsmannen hadde så vondt. Men mot skumringen begynte ansiktet hans å lysne. “Tvi”, sa han, “det var det jeg trodde. Det er ingen annen råd for slik ilske enn å arbeide seg svett.” Nå ble ryggen mykere og pinen lettere å stå i. Det var bare om å drive på og hale.

Et annet avsnitt om å ta sjøstøvlene av:

Og der kommer endelig en naken menneskefot for en dag. Blå om hælen hoven og sår med merker etter ull og sjø men blårød over tærne som er frosset alle sammen De våkner til liv her inne i varmen. det stikker i dem som med nåler. Au, en kan ikke bøye dem i noe ledd. (...) Da føttene kom ned i stampen begynte de å rase for alvor. Karene småhylte. Det gikk som knivstikk opp overalt kroppen og likevel det gjør godt innvortes og skrubbe foten ren. Det er som du blir renset om selve hjertet. De tar foten opp og viser kameratene frostsårene og høster medynk. "Dykandes, den der ser stygg ut", sier de "men vent, skal du få se det som er verre."