Murakami: 500 sider metafysikk

Haruki Murakamis bok Byen bak muren er en svevende og samtidig frisk fortelling som er midt i blinken for deg som jevnlig spør: Har jeg opplevd dette, eller var det en drøm? Dette er 500 sider med pendling mellom virkelighet og metafysikk.

Den er også en fin beskrivelse av mannlig følelsesliv. Den som trenger et argument for at menn i minst like stor grad som kvinner er følsomme og dyrker den store kjærligheten, kan bruke denne boken som argument. Du vil finne glimrende beskrivelser av kjærlighetssorg, savn og lengsel i boken. 

Tidvis putrer boken av gårde uten de helt store poengene, og Murakamis besettelse for detaljer går litt utover flyten her og der. Men alt i alt får du et bra utbytte av å investere din tid i boken. 

En verdifull side ved Murakamis litteratur, er den antimaterialistiske stilen og hvor lite vekt han legger på karriere- og statusjag. I boken er alle mennesketyper velkomne og like interessante. De blir ikke målt etter hvilken posisjon de har, hva de har prestert eller hva de eier. Sammenlignet med det meste vi møter i mediene i dag er boken derfor en behagelig opplevelse av noen annet, noe mer fabulerende og meditativt.

Merk at et navn på en by og en sentral skikkelse ikke skrives med navn, men med **. Dette er i følge Gemini: "En gammel teknikk som har vært brukt av forfattere som Dostojevskij og Kafka for å skape en følelse av mystikk, tvetydighet eller for å gi inntrykk av at de beskytter noens sanne identitet."

Enkelte snodige ting har skjedd i skrivingen, enten i originalmanus eller i oversettelsen:  På side 282 oppgis en kode og koden gjentas på side 283, men den samsvarer ikke. Dette er merkelig og trolig en litt spesiell korrekturfeil.

På samme vis refereres det på side 332 til en tegning, tegnet med tusj. Senere viser Murakami til tegningen og at den er laget med kulepenn. 

Johan og jeg

Johan Harstads siste bok "Under brosteinen, stranden!" er en eventyrlig leseropplevelse. Hvorfor er det så vanskelig å beskrive den? Jeg tror forklaringen er den sterke personlige appellen jeg opplever. Den opplevelsen kan ikke overføres til andre, men jeg kan forsøke å forklare hva jeg opplever.  

Boken er mer enn litteratur, den er også filosofi med innslag av religion. Ikke det at jeg påstår at Johan Harstad er en slags apostel, men for meg har boken klare religiøse linjer. Den handler om hvordan vi som mennesker skal forholde oss til vår stusselige plass og betydning i kosmos.

Harstad er ikke opptatt av å selge seg og boken inn til Gud og hvermann. Det minimalistiske omslaget som Harstad har laget selv, er ganske fritt for grafiske kvaliteter. Det er en slags hilsen til Harstad-tilhengerne: De som vet, de vet. 

Tittelen “Under brosteinen, stranden” er et veletablert slogan fra et fransk studentopprør, men blir kryptisk på norsk. (Harstad valgte av ukjent årsak bort en oversettelse som kunne fungert mye bedre: Under brosteinene ligger stranden/sanden.) Når du i tillegg får forklart at bokens essens er “oppdagelsen av en brosteinsformet gjenstand som ved berøring angivelig skaper illusjonen av å erfare et helt liv på bare syv minutter”, så kan ikke dette kalles en markedsførers drømmebok. Og hvem orker egentlig å gå løs på en bok på 1 000 sider. 

Men hvis du likevel gyver løs, kan denne boken gi deg godt utbytte og la deg reflektere over de store spørsmålene: Kan man være et sted mellom drøm og virkelighet? Kan man distansere seg fra det forvirrende livet på vår planet og finne tilflukt i noe annet og mye mer svevende, kanskje det stedet vi kom fra og alle skal tilbake til? Er dette “ingenting” så nær vi kommer meningen med livet? Ikke bare mens, men lenge etter at jeg har lest boken, har jeg følt en dragning mot bokens stemning: Der hvor tiden både går og står stille, et sted som er mer abstrakt enn konkret. 

Sikkert ikke for alle, men for meg gikk det av seg selv å lese boken. Du har sikkert hørt om “flow” som joggere kan oppleve: En mental tilstand der du føler total konsentrasjon, full kontroll over bevegelsene, og at du har uante krefter, noe som gir en følelse av glede og letthet i bevegelsen. Noe lignende opplevde jeg med Harstads siste bok:  Det var som om en annen mediterte for meg, jeg fikk komme inn i et annet menneskes dypeste bevissthet. 

I likhet med annen god litteratur, er boken en opplevelse av å åpne et nytt landskap i din egen hjerne. Landskapet eller rommet åpnes for deg av Johan Harstad og han viser deg rundt og lar deg forstå, tenke, hvile, slite, oppleve, le og gråte. 

Lest: Thorkild Hansen: Det lykkelige Arabia

En underholdende reisebeskrivelse om en dramatisk dansk/svensk ekspedisjon på slutten av 1700-tallet, første gang gitt ut i 1962. 

Hansen kommer med fine og interessante personbeskrivelser og skaper en god driv i denne underlige ekspedisjonen som ble finansiert av den dansken kongen. 

Mitt favorittsitat fra boken:

"Sannheten kan ikke sveve. Den ligger på jorden for våre føtter, esler og mennesker tramper hen over den og sviner den til, men det spiller ingen rolle, den blir liggende på jorden, den er på en måte jorden selv spent ut under oss som et sikkerhetsnett, dypere enn den kan vi aldri falle. Derfor er det ikke grunn til frykt. Det finnes ingen nederlag."

Et annet, om von Haven, som gjør inntrykk:

"Han hører til dem som likesom må søke å gjøre seg til ledere for ikke å gå til bunns." 

Dobbel ketchup: Loppemarkedene klynger seg på to helger

Illustrasjon: Generert med hjelp av ChatGPT og DALL·E.

Helgen 5. og 6. april 2025 er det 13 loppemarkeder i Oslo, mens den kraftigste ketcupeffekten er 26. og 27. april med hele 16. loppemarkeder, viser en fersk oversikt på Loppemarkeder.com

Ketchupeffekten henspiller på ketchup i glassflasker som først er vanskelig å få ut for så å komme i (for) store mengder. Dette gjelder i høy grad loppemarkedene som skolekorpsene holder. De må planlegges slik at de ikke forstyrrer skolens ordinære aktivitet. 

Slengere etter 1. mai

Loppemarkedene ender derfor i helgene, men ikke alle helger er "ledige". Det må være varmt nok til at deler av salget kan skje utendørs, og helgene kan ikke være i starten eller slutten av typiske frihelger, som jo våren er full av. Da er vi gjerne på hytta. Etter 1. mai er det bare tre loppemarkeder. Det er jo rett før årets største korpsdag, 17. mai, og etter det er det jo straks sommerferie.

Oppmøtet fordeles

For deg som liker å gå på loppemarkeder, betyr dette at du være i byen de to nevnte helgene, ellers går du glipp av moroa. Fordelen er at oppmøtet smøres litt tynnere utover, så selv om de gode loppemarkedene har tusenvis av besøkende, så kunne det vært mye trangere om plassen hvis loppemarkedene hadde fordelt seg jevnere utover sesongen. 

De fleste har skjønt at det gjelder å være tidlig ute for å gjøre de beste kjøpene. Dermed bør du velge dine favorittloppemarkeder med omhu. Vær der når de åpner og husk å sette pris på dugnadsinnsatsen som foreldre, elever og andre frivillige gjør for at du skal kunne handle brukte gjenstander.

Lest: Karoline Steenbuch: Periodisk faste

Steenbuch leverer en velskrevet bok om hvordan du skal faste, men noen av de typiske problemene knyttet til faste blir ikke helt avklart. Steenbuch tilhører ikke ekstremistene, og mener at det er lov å drikke både te og kaffe under fasten, naturligvis uten melk og sukker.

Steenbuch redegjør for "set-point", som går ut på at kroppen vil tilbake til vekten du hadde i utgangpunktet etter en vektnedgang. Her kommer jo også den hedonistiske matlysten inn, den som går ut på at vi spiser fordi mat smaker godt, ikke fordi vi er sultne. Bortsett fra et ganske urealistisk forslag om forsiktig opptrapping av matinntaket, blir ikke set-point som problem egentlig løst av Steenbuch. Jeg mener at det koker ned til at set-point (eller spareblussforbrenning) forblir en evig utfordring for deg som kommer i gang med faste og vektnedgang. Skal du holde vekten, må du være bevisst på hva du drikker og spiser til evig tid.

Steenbuch har en fornøyelig beskrivelse av hvordan mange ofte blir "sultne" om kvelden, typisk på mat som ikke er sunn. Hun mener at 16:8 kan være løsningen, fordi "da er spisevinduet lukket". Dette er for så vidt sant, men hvem er det som lukker dette trendy spisevinduet, egentlig? Det er jo alltid deg selv, og når du med et smell knuser spisevinduet og velter deg i pizza og sjokolade, så er det ingen andre enn deg selv som har skylden. "Å lukke spisevinduet" er naturligvis supert,  men det er etter min mening mye vanskeligere enn det Steenbuch forespeiler leseren. De overvektige forstår verdien av å gjøre det, men det er veldig vanskelig å få det til. En fastebok bør kanskje vel så gjerne bore dypt i hvordan du som aldri før har lukket spisevinduet, skal lykkes med det, og enda viktigere: Klare å holde det lukket! Det er her vi skiller gutter fra menn. Det blir for enkelt å late som om det går av seg selv, bare du bestemmer deg for det.

Steenbuch kommer med en fin gjennomgang av alle fordelene med å faste. Personlig er jeg litt usikker på denne typen ganske kategorisk hylling av faste. Jeg er ikke uenig, men i og med at faste er et privat prosjekt som kolliderer med det resten av samfunnet er innstilt på, så har faste en god del komplikasjoner. For min del kan jeg ikke snakke om at jeg faster noen dager uten å få høre at jeg er i ferd med å utvikle anoreksi. (Og min BMI er på grensen til høy) Jeg får kommentarer på jobben hvis jeg hopper over lunsjen. Det er i tillegg spesielt krevende hvis du bor sammen med andre som ønsker at du skal dele deres matopplevelser og du må forsvare deg hver gang du ønsker å velge helsemessige alternativer fremfor det søte, salte og fete. Ting er ofte mer kompliserte enn du kan få inntrykk av ved å lese livsstilsbøker. 

Når det gjelder trening mens du faster, skriver Steenbuch at det er helt greit å trene under faste så lenge du er frisk. Samtidig skriver hun at du gjerne kan trene når du har drivstoff på tanken, altså utenom fasteperioden. På den ene siden lister Steenbuch opp en serie fordeler ved å faste, samtidig konkluderer hun med at fasting ikke er for alle. Personlig foretrekker jeg litt mer "religiøs" og tydelig litteratur om faste, først og fremst fordi den skal fungere som ditt mentale underlag for å komme deg gjennom fasteøktene. Rett skal være rett, du finner absolutt dette mentale underlaget i Steenbuchs bok, men jeg synes at hun sikrer seg litt for mye.

I kapittelet myter om fasting, hvor Steenbuch forsvarer fasten mot en serie myter, blir det litt mer av religionen jeg etterlyser. Den mest interessante er kanskje myte nr 8 om at faste skrur ned forbrenningen. Dette er en fortsettelse av set-point-drøftingen: Steenbuch skriver: "Noe forskning har vist at faste fører til økt forbrenning - også utenom fasteperioden - fordi fasting kan øke mengden brunt fettvev i kroppen". Steenbuch kunne med hell lagt på en setning om hvordan dette korrelerer med set-point-fenomenet.

Før Steenbuch presenterer en serie fine og sunne matoppskrifter, konkluderer hun med "Bestem deg for at du skal i gang med en varig livsstilsendring og ha i tankene at du skal få nye, sunne vaner som etter hvert vil gå på autopilot. Positiv tankekraft er alltid godt å ha med seg i en endring!" 

Her er det naturligvis den proffe kostholds- og livsstilseksperten som snakker. Det er ikke den gjennomsnittlige nordmannen som lever et kjedelig liv foran tv'en, der gleden ved å innta usunn mat, strengt tatt ikke kan fjernes uten at livet ramler sammen. Det er ikke nordmannen som har noen få og skjøre sosiale nettverk som er bygget på mat og kos, og som ved å legge om livsstilen i praksis motarbeider fellesskapet. Det er vakkert å tro på at alle kan forandre seg, men selv om de får høre at de faktisk kan gjøre noe for å unngå å dø for tidlig, er det hundretusener av nordmenn som likevel velger å spise og drikke seg i hjel. Denne boken er et hederlig tiltak for å redde fete folk fra sykdom og død, men de som får mest ut av den, er nok folk som bare kan vurdere å gjøre noen små korrigeringer på en oppbyggelig og sunn kurs de forlengst har staket ut. 

Lest: James Walvin: A short history of slavery

Dette er en av de beste bøkene jeg noengang har lest. Boken gir perspektiver som dessverre ser ut til å være evig aktuelle.

Walvin begynner relativt forutsigbart med en redegjørelse for hvor lenge folk har blitt holdt som slaver. Han følger slavetråden fra Egypt og videre til Hellas og Romerriket. Videre til islam: "From its earliest days, Islam was associated with slavery". Profeten Mohammad hadde selv slaver. 

Hovedvekten i boken er på den transatlantiske slavehandelen. Det er den detaljerte beskrivelsen av denne som gjør så sterkt inntrykk. Jo mer konkret, desto mer grusom og sjokkerende fremstår slavehandelen for en leser i 2025. 

Detaljene går blant annet på den kommersielle tenkningen rundt slavehandel og hvordan slavetransporten over havet foregikk i praksis. Forholdene var skrekkelige, og stanken uutholdelig. "Other vessels could smell them miles downwind"

Walwin sammenligner slavetransporten med Holocaust: "Yet perhaps there is no certain way of imagining life below decks on slave ships. Here perhaps is one of those historical topics (the Holocaust i surely another) which defies easy historical grasp and reconstruction."

En del plass vies også til Zong-massakren, der 130 slaver i 1781 ble kastet overbord i et forsøk på å tjene penger på å heve forsikring for tapet. 

Boken er både viktig og interessant fordi den på en lettlest måte gir en overbevisende beskrivelse av menneskelig elendighet og hensynsløshet. Slaveri er også et utbredt problem i dag: "The survival of slavery is one of the most perplexing of all aspects of the historic slavery"

Lest: Krakk av Guri Idsø Viken

Denne boken er kategorisert som "biografisk skjønnlitteratur, historiske romaner" og på denne bakgrunnen kan jeg meddele at den er et sjeldent makkverk.

For hadde boken blitt kategorisert som triviallitteratur, hadde saken stilt seg helt annerledes. Da hadde jeg naturligvis aldri brydd meg om den. Men VGs anmelder presterer blant annet skrive at leseren blir "fanget av den litterære dynamikken Viken klarer å skape. (...) Guri Idsø Viken viser seg som en fremragende forfatter. Og hun skaper troverdige miljøer og tidsbilder ved hjelp av presise interiører og omgangsformer." Ham om det, må jeg bare si. 

Boken er en forutsigbar saus av mer eller mindre romantiske, platte, fantasifulle, uinteressante og kjedelige beskrivelser av livet til et knippe overklassefolk i Arendal. Men tro om igjen hvis du tror at du etter 400 sider sitter tilbake med noe minneverdig om livet på sørlandet for 140 år siden. Forfatteren hadde åpenbart intensjoner om treffsikre miljøskildringer, men klarer ikke å formidle noe særlig utover at det gikk i cognac og sigarer fra morgen til kveld.

Ikke bare dét, men selve krakket, som hele boken så forlokkende lover å beskrive, kommer ikke før på side 350. Før det putrer og koker det med banale beskrivelser av ditt og datt og noen forbløffende platte "erotiske" linjer av typen: "Runkar han mens han held blikket hans, til det går for han. (...) Slikkar i seg restar av sæd før han tar hovudet hans i eit fast grep, bøyer seg ned og kyssar han grådig." Hjelpes, hvilken Netflixserie var forlagskonsulenten fortapt i da hun i stedet skulle sørget for å stryke dette?

Etter å ha lest denne boken er det nesten så man trenger en litterær detox. Gjennom hele boken står en stakkars leser i en litterær sjangerspagat mellom det man er lovet og det man får. Innsalget er en bok som Kristin Lavransdatter mens realiteten er Sønnavind. Utgivelsen er uforklarlig av det renommerte forlaget Aschehoug. 

Lest: Han Kang: Vegetarianeren

Det er alltid interessant å lese bøker av nobelprisvinnere (i litteratur). I tillegg til å reflektere over bøkene, kan man reflektere over hvorfor forfatterne fikk prisen. I dette tilfellet får jeg inntrykk av at forfatteren har vært på rett sted til rett tid. Prisen gikk til en relativt ung kvinne (54) fra Sør-Korea, i kontrast til forrige pris som gikk til en eldre mann fra Nord-Europa (Norge). 

Holder da ikke boken et nødvendig litterært nivå? Jo, det gjør den sikkert. Men rent strukturelt har jeg lest mange bøker som har vært mye bedre enn Vegetarianeren. Du blir kjent med en del interessante personer i boken, men det blir på en måte mye gjentakelse av samme tematikk, særlig mot slutten. 

Temaet i boken er dystert, og hovedpersonen går til helvete for å si det rett ut. Men hva er budskapet?  Jo, barnemishandling kan ha fryktelige konsekvenser. Psykisk sykdom er skrekkelig og kan ødelegge familier. Poengene er der, men jeg opplever på mange måter at boken ikke angår meg. Jeg kjenner meg i forsvinnende liten grad igjen i beskrivelsene i boken, noe som kanskje er naturlig siden miljøet er asiatisk. Samtidig er den betydelig mer kjente Haruki Murakami også asiat og han kommuniserer lekent og underfundig med et vestlig publikum. 

Parallellen til Murakami er åpenbar. Liker du ham, liker du kanskje også Han Kang. Men med unntak av enkelte gripende passasjer, synes jeg ikke at denne boken er minneverdig. Det blir for mye natt, tristesse og knokler for min del. Det virker slitsomt å bo i Sør-Korea. Man får lyst til å ta turen over, sette seg ned med dem og si at det ikke er en synd å glede seg over livet. 

Her er svarene om Fjällräven mid winter

Hvorfor koster boblejakken Fjällräven mid winter kr 5 000,- når lignende jakker koster bare en femtedel? Er jakken impregnert? Disse og mange andre spørsmål får du svar på her

Hvilke temperaturer er jakken anbefalt for?

• Jakken kan brukes ned til minus femten grader, men det er avhengig av vær, vind, aktivitet, annen bekledning og lignende.

Hva er hensikten med de to store nedre lommene på innsiden? 

• De to lange lommene er laget for å oppbevare for eksempel lue, men kanskje spesielt hansker, slik at du holder dem varme

Er jakken impregnert mot regn?

• Jakken har en grunnimpregnering, men den holder ikke lenge mot regn. For å vedlikeholde impregneringen, velg en impregnering fra Nikwax, ToKo, GearAid. Alle disse har PFC-fri produkter

Hva er forskjellen på jakken når det gjelder isolering og generell kvalitet og en billig jakke?

• God isolasjon koster mer. God isolering dreier seg om forholdet mellom varme og vekt og hvordan materialet håndterer fuktighet. I tillegg er prisen på fyll forskjellig avhengig av hvordan det er produsert, hvor miljøriktig det er og lignende. 

Har jakken garanti, i tilfelle hvor lenge? 

• Jakken har to års garanti. I tillegg hjelper Fjällräven til med reservedeler

Lest: Agnar Mykle: Lasso rundt fru luna

Dette er en fest i fine formuleringer, en norsk klassiker. Samtidig er det en lang bok, uten at jeg helt forstår hvorfor den måtte bli så lang. Selve innholdet er ganske rått, plottet er absolutt heftig. Romanen skal visstnok bygge på egne erfaringer og det må jo bety at forfatteren har vært med på litt av hvert. 

Noen utvalgte sitater:

• Som en tent liten kjerte holdes menneskets liv ut over nattens evige, bunnløse avgrunn. Et hastig sekund får lyset blafre i mørket. Så slippes det.
• Bitterlig korte er våre dager. Uendelig og uten ekko er verdensrommet mørke dyp. Frels våre sjeler.
• La aldri en kvinne overrumple Dem. Hvis De ikke hvert øyeblikk er forberedt og rustet, vil De ende som jeg. Hun vil presse Dem til siste dråpe, forvandle Dem fra et levende menneske til en tom nøtt, hun vil frata Dem hver eneste grann av selvrespekt og gjøre Dem til et kryp, lavere enn den jord hun går på.
• Han tenkte: det finnes intet i verden så fryktelig som å ta avskjed med en kvinne. Kvinner er ikke skapt til avskjed.

Lest: Andrev Walden: Jævla menn

Avstanden mellom de strålende anmeldelsene denne boken har fått og min egen opplevelse av den, er enorm. Kritikerne kan ikke få fullrost denne oppvekstromanen nok. Jeg på min side finner ikke noe som helst positivt å si om den, med ett unntak der forfatteren skriver om å se på tv:

• Jeg har gått glipp av så mye tv i mitt liv, så det trenger ikke skje noe mer på skjermen for at jeg skal kjenne at noe inne i meg leges.

Dette er en drit kjedelig bok. Det er en sammenrasking av forskjellige barndomsopplevelser, uten den strukturen og dynamikken en god roman er avhengig av. 

375 sider er alt for mye. Point taken etter omkring fem sider og deretter er resten forskjellige variasjoner av reprise.

Boken var en tålmodighetsprøve og det eneste interessante jeg får ut av leseopplevelsen, er en klar forståelse av at jeg ikke kvalifiserer for å bli litteraturanmelder. 

Terningkast null.

Forsøkt lest: Michel Foucault: Galskapens historie

Dette er en av de store klassikerne og den bør naturligvis helst behandles med respekt. Men jeg blir ikke med på premisset i boken: Du skal tåle forfatterens styltete, uttværende og krevende språk. I stedet for å berømme forfatteren for å ta opp et viktig tema, vil jeg heller si at dette kunne ha vært en god bok.  Men forfatteren er så opptatt av sine egne intrikate resonnementer, at det ender som en nærmest ubrukelig bok, med mindre man leter etter eksempler på fenomenet french theory (en kontinuerlig prosess med uskarphet, flytting og dekonstruksjon.)

Jeg fikk med meg et sitat fra begynnelsen av boken. Det er kanskje en allegori til dagens klimadebatt:

• I en komedie der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv, spiller den gale komedie av annen grad: Narrenes narr 

Jeg tar med en artig kategorisering fra 1200-tallet:

• Her kan dere se dem, blant mine følgesvenner. Hun med rynkede bryn er Philautia (egenkjærlighet). Hun som ruller med øynene og klapper i hendene er Colasia (smiger). Hun som ser ut som en halvsover er Lethe (glemsel). Hun som støtter seg på albuene og legger armene i kors er Misoponia (latskap). Hun som er kronet med roser og salvet med parfyme er Hedonis (lyst). Hun med de flakkende øynene er Anoia (tankeløshet). Hun med det yppige legemet og blomstrende hud er Tryphé (slapphet). Og her blant disse unge kvinnene er det to guder - god mat og dyp søvn.

Men det er denne typen tekst (under) som irriterer, eller hva synes du selv? Er dette såkalt klarspråk?

• Men på dette nivået er ikke lidenskapen ganske enkelt en av galskapens årsaker, selv ikke den viktigste; den danner snarere galskapens mulighetsbetingelse. Om det i forholdet mellom sjelen og legemet finnes et område der årsak og virkning, determinisme og uttrykk ennå er vevet så tett sammen at de i virkeligheten utgjør en og samme bevegelse som ikke kan oppløses før senere; om det før kroppens voldsomhet og sjelens livlighet, før fibrene blir bløte og sinnet blir avslappet finnes kognitive, ennå uddelte a priori som så påtvinger det organiske og det åndelige de samme verdiene, så forstår vi at det kan finnes sykdommer som galskap som helt fra begynnelsen rammer både legeme og sjelen, sykdommer hvor hjernens tilstand er av samme kvalitet, av samme opprinnelse og endelig av samme natur som tilstanden i sjelen. 

Lest: Johan Falkberget: Christianus Sextus bind 1

Vil du ha et innblikk i hvordan vi levde i Norge før, er denne boken noe for deg. Her får du en troverdig og konkret beskrivelse av hardt fysisk arbeid, matmangel, fattigdom og ikke minst den nådeløse norske vinterkulda. Boken er medrivende og du får sympati med hovedpersonene og deres kamp for å overleve i hverdagen. 

Språket er effektivt og poetisk, dette er det beste du får av klassisk norsk litteratur. Det blir imidlertid litt mye strev og slit å leve seg inn i og jeg tar derfor en pause før jeg ev. går løs på bind nr 2 i denne trilogien.

Fra boken:

Vinteren var for hånden. I dag, i morgen eller neste dag kunne den være her, ridende på hvite prustende foler langs sjøens stenete strand.

Når vårvinden tok til å synge og fløyte i glisne hus, og takdryppet løsnet i de hvite netter, kom drømmens tid og de to unge fjelljenter tenkte under sin gang i fjøs og stue: Nå skjer det noe. Nå er et eller annet på vei hit.

Nå led det mot høst. For hver dag som gikk svant lengselen og drømmen mer og mer. I mørket, kulden og uværet var det ikke noe å lengte etter og slett ingen å vente på og ingenting å ligge våken og lytte etter. En ny lang vinter ville stenge dem inne mellom fjellene.

Det landskapet han så i går røsslyngen, som dryppet blod - myrene som lå kobberforgylte oppe mellom åsene. Det var alt sammen borte og et nytt land hadde i natt dukket opp - kaldt og dødsens blekt.

Lest: Yan Lianke: Dagen da solen døde

Jeg lyver, jeg har ikke lest mer enn hundre sider og det var mer enn nok. Jeg reagerer på veldig mye i denne irriterende og ubehagelige boken. Jeg undres over at den har passert så mange kvalitetskontroller som den må ha gjort, inkludert å ha blitt oversatt fra kinesisk.

Driver forfatteren gjøn med oss eller er dette en type stilisert satire:

“Tiden var en sliten sag som ble dratt mellom mamma og pappa.”  Prosamessig burde det ha vært strøket. Eller hva med denne: “Døren knirket som en kniv som skjærer gjennom en hodeskalle”. Akkurat en slik lyd tviler jeg på at noen av leserne kjenner igjen. Jeg trodde også at det må mer til enn en kniv. Og videre “Hun var som en blomst som aldri visner”. Plumpt, og som hentet fra en kioskroman. Han fortsetter: “... mammas ansikt lignet en gammel avis”. 

Han kommer også med tåpelige resonnementer: “At det er flere mennesker på jorda nå, er kun mulig fordi det har blitt færre dyr. Hvis antallet dyr øker, vil antallet mennesker minske. Resonnementet er bare tull, hva er poenget?

Senere i boken gjøres det et stort poeng ut av utvinning av likolje ved kremasjoner. Likolje, er dette også en satire? Det har i hvert fall ikke noe med kremering å gjøre. Tematikken er makaber, villedende, usmakelig og litterært spekulativt.  

Yan Lienkes ego må være bunnsolid, siden han gjennom boken løpende omtaler seg selv i tredje person. Han lar hovedpersonen referere til sine egne bøker og skriver for eksempel:  “Jeg har lyst til å fortelle og skrive historier, sånn som Yan Lienke, tjene masse penger på det og bli berømt.”

Dette er sikkert en slags selvironi (eller "innsiktsfull satire",  som det heter på bokomslaget”. Jeg mener imidlertid at det i vestlig sammenheng er tabu å skrive sin egen faktiske person inn i fiksjonen på denne måten. Var det slutt på fantasien, så forfatteren måtte fabulere om det han ser i speilet? Jeg blir bare flau på forfatterens vegne.

Lest: Bjørneboe: Haiene

En drivende spennende bok med et litt uoversiktlig persongalleri. Handlingen er blandet med enkelte frittstående filosofiske betraktninger.  Dette er en skriveteknikk som er litt utfordrende, men det naturligvis lov når det kommer fra en så begavet forfatter som Bjørneboe. 

Jeg noterer følgende minneverdige sitater:

**

Det finnes noe som heter ensomhet. Jeg vet ikke helt hva det vil si, men jeg tror det betyr å ha ansvarsfølelse. Man kan kanskje sette opp en slags matematisk likning: Ansvar er lik ensomhet

**

Og langsomt gikk den forferdelige sannhet opp for meg i hele sin rekkevidde Har man tatt seg av et menneske, da nytter det ikke å gi noe, man må gi alt. Absolutt alt må man gi, og man skal intet ha igjen.

**

Mr. Jensen, sa han. - Det finnes ingen tilgivelse, ingen nåde, uten forutgående straff. Å elske er å tukte. Kjærlighet er å straffe. 

Lest: Johan Falkberget: Den fjerde nattevakt

Dette er en skjellsettende bok på mange måter. Først og fremst beskriver den i detalj det fysisk harde livet på Røros for 200 + år siden, videre beskriver den hvor fatalt det er hvilken familie eller stand du blir født inn i og endelig hvor vanskelig det er å leve i strid med dine egne følelser. 

For min egen del var boken på grensen til vemmelig. De grundige beskrivelsene av det karrige landskapet, nær sagt umulige livsvilkårene og den åtte måneder lange vinteren gjør kraftig inntrykk. Du får på en måte aldri fri fra elendighetsbeskrivelsene selv om boken naturligvis har flere lyse sider. Hovedpersonenes kvaler er imidlertid så konkret og realistisk beskrevet at du opplever at du er vitne til et drama som du får en trang til å gripe inn i og løse. Det er vondt å lese om hvor umulige liv skikkelsene lever. Forfatteren formidler en panisk følelse av at her er det ingen utvei. 

Hva sier boken oss i dag, mer enn hundre år etter at den kom ut? Først kan vi si at den viser hvordan klimatiske forhold både da og nå er direkte knyttet til menneskets vilkår og overlevelse på jorden. Handlingen utspiller seg på et at de kaldeste stedene i Norge, den gang som nå. Den gang var det naturligvis vanvittig mye verre å komme gjennom vinteren enn nå. Samtidig er det paralleller her til hetebølgene i Europa i dag. Den gangen tok kulde liv, i dag gjør varme det sammen.

Boken viser oss hvor heldige vi som lever i dag er. Den gangen gikk kostholdet om vinteren gjerne i barkebrød. Mange bukket under av sykdom, krig, kulde og sult. Tilværelsen da, sammenlignet med i dag, er som forskjellen mellom helvete og paradis. Hadde vi flyttet en skikkelse fra boken fra 1800 og frem til 2024, ville personen blitt svært forvirret, ikke bare over vår materielle velstand, men også over hvor vi fikk all maten fra og hvordan vi tar den som en selvfølge. 

Videre er boken en god skildring av kristendommens rolle i samfunnet. Hovedpersonen er dypt religiøs og boken er full av bibelske referanser. Boken skildrer kirkens autoritære og begrensende funksjon i samfunnet på en overbevisende måte. Som underlag for en humanetisk argumentasjon, vil boken fungere godt. 

Om hustruen Kathrine:

Hun sov mer enn hun selv trodde. Han kunne undertiden i sitt stille sinn  bebreide henne for at hun sov så meget. Den som sov, syndet ikke. Godt! Men et meget sovende menneske var ikke et helt levende menneske. Blodet gikk for langsomt, det vendte ikke heftig og ofte nok tilbake til hjertet. Ved for megen søvn brant den menneskelige ånd med for lav flamme, den utstrålte for lite lys og varme - det blev alltid noe goldt og øde omkring et meget sovende menneske. 

Et flyktig møte med Gunhild:

"Enkelte mennesker er så lyse at de skinner på en, bare de går en forbi. Andre kan være så mørke at de kaster skygger over alt de kommer nær. Denne kvinnen i de røde klær han møtte i dag hadde skinnet på ham. Han kjente det. Han bar hennes lys med seg i sitt legeme."

Et senere avsnitt om Kathrines søvn:

"Han bebreidet henne ikke lenger for at hun sov for meget. (...) Søvn, den fredfulle, drømmeløse søvn, sto vakt om ens sundhet, enda moder søvn er dødens halvsøster og blind og hvit som denne."

Endelig, et innblikk i hovedpersonens religiøse praksis, der han leser syndsforlatelsen for en døende ung (jente) finntøkje. På dette stedet i handlingen, har hovedpersonens kjørt langt inn på fjellet med hest og slede i iskulde til en koje :

"Vår frelser, du som i din ve og vånde på korset tre var redebon til at tage en røver, en morder, en elendig, der hadde overgået alle Guds bud, ved hånde og føre ham i din herlighed, kom du til os og før denne forvillete sjel over dødens mørke vande op til det nye Jerusalem, staden med det livlige strengespill på torvene. La dine hellige engle ile hende i møte med palmegrener, tegnet på den uforgjengelige salighet, den du tildeler alle dine frelste. Når du nu strekker din sigd ut og nedskjærer denne fjellets blomst i dens livs årle morgentime, da vet vi med full forvissning, at du i din navnløse kjærlighet har bestemt den til en enda høyere og skjønnere prydelse i dine boliger."

 

Lest: Roald Dahl: Switch Bitch

Dette er tre morsomme noveller, som på forskjellig vis handler om relasjoner mellom mennesker. I begynnelsen av boken syntes jeg at Dahl skrev litt vel fantasifullt og kjekt, men dette endret seg etterhvert. Etter å ha lest boken kan du jo gjør øvelsen å forsøke å finne gode ideer til noveller selv, det er absolutt ikke lett og Roald Dahl var en mester selv om skriveformen hans fremstår noe maskulin i dag. 

I novellen "The Visitor" skriver Dahl innsiktsfullt om rike mennesker:

"Mellom folk som har dyre biler eksisterer det et sterkt brorskap. De respekterer hverandre automatisk, og årsaken er enkelt og greit at rikdom respekterer rikdom. Det finnes ikke noen andre i hele verden som en styrtrik person respekterer mer enn en annen styrtrik person. På grunn av dette, trekker de rike mot hverandre uansett hvor i verden de er."

Lest: Johan Bojer: Den siste viking

Man kan jo spørre seg om Bojer valgte riktig tittel på denne boken. Han bruker begrepet om standhaftige fiskere, men vikinger var de jo ikke. Romanen bygger blant annet på det historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom dampbåteierne og robåtfiskerne. 

Jeg vil absolutt anbefale denne boken. Den har et litt uoversiktlig persongalleri, og språket er til tider litt arkaisk. Samtidig har boken gripende skildringer av hvor hardt det var å leve på 1800-tallet og for den som er interessert i rorbuer, gir boken avklarende forklaringer om hvordan de fungerte. 

Boken har mange fine passasjer, for eksempel om å håndtere ryggsmerter (NB: Teksten er lett redigert og modernisert):

Neste morgen var det sjøvær igjen, men om natten hadde Kristaver fått en ri av gikt i ryggen, så det var bare så vidt han fikk klærne på. Da han hadde trukket sjøstøverne på seg og ville sette seg opp, satte han i et skrik og tok seg over korsryggen. Han ble stående krøkt, det var umulig å rette seg opp. Han skar ansikt som om noen traff ham med kniv.

Han kravlet om bord i båten og skar ansikt hele tiden fordi hver bevegelse av ledd og armer gjorde ulidelig vondt.  Det var tungt nok [å hale] for en frisk, men rent bort i veggene for en med flok over ryggen. Hver gang Kristaver tok et nytt tak og vred akslene under slitet med den tunge lenken, brøt svetten frem overalt på kroppen, slik pine kjente han. De halte og dro den ene timen etter den andre, og det blir tyst i båten for det var ikke lett å se på at høvedsmannen hadde så vondt. Men mot skumringen begynte ansiktet hans å lysne. “Tvi”, sa han, “det var det jeg trodde. Det er ingen annen råd for slik ilske enn å arbeide seg svett.” Nå ble ryggen mykere og pinen lettere å stå i. Det var bare om å drive på og hale.

Et annet avsnitt om å ta sjøstøvlene av:

Og der kommer endelig en naken menneskefot for en dag. Blå om hælen hoven og sår med merker etter ull og sjø men blårød over tærne som er frosset alle sammen De våkner til liv her inne i varmen. det stikker i dem som med nåler. Au, en kan ikke bøye dem i noe ledd. (...) Da føttene kom ned i stampen begynte de å rase for alvor. Karene småhylte. Det gikk som knivstikk opp overalt kroppen og likevel det gjør godt innvortes og skrubbe foten ren. Det er som du blir renset om selve hjertet. De tar foten opp og viser kameratene frostsårene og høster medynk. "Dykandes, den der ser stygg ut", sier de "men vent, skal du få se det som er verre."

Lest: Ondskapens historie - Bjørneboes imponerende trilogi

Å lese bestialitetens historie for første gang, omkring femti år etter at den kom ut, er bevisstgjørende på mange måter. Bøkene gir intense og urovekkende beskrivelse både av evige og dagsaktuelle temaer. De viser med tydelighet hvorfor Bjørneboes forfatterskap er så viktig - også for nye generasjoner.

Det evige handler om hvordan Bjørneboe beskriver den iboende grusomheten i menneskene, og hvordan vi skal klare å leve, samtidig som vi erkjenner den. Det handler også om vår stusselige og utsatte plassering i verdensrommet, som Bjørneboe så fint beskriver at foregår på “skorpen”. Under oss koker lavaen, og over oss råder den kosmiske kulde på minus 270 grader. Det evige går også på samhandlingen mellom de ressurssterke og ressurssvake, både lokalt og nasjonalt. Bjørneboe peker på nødvendigheten av revolusjon hvis jorden igjen skal bli beboelig.

Nødvendigheten av, eller drømmen om, en revolusjon er et stadig aktuelt tema. Mens dette tidligere var spesielt viktig i lys av utbytting og undertrykking, er det i dag kanskje aller mest viktig på grunn av miljøødeleggelser og klimaforandringer. Bjørneboe er i liten grad inne på miljøproblematikk, men omtaler jo i høy grad drivkreftene som også leder til de altoverskyggende problemene som truer fortsatt menneskelig liv på planeten jorden. 

Han skriver følgende, som enkelt kan overføres til overforbruk og utarming: “Jeg var ikke klar over at hele århundrets politikk til syvende og sist dreiet seg om handelsstandens uinnskrenkede rett til ukontrollert vilkårlig å regjere menneskeheten etter eget forgodtbefinnende.”

Videre skriver han om menneskets vedvarende ønske om komfort, et adekvat perspektiv på for eksempel ukritisk reising for reisingens egen skyld, slik det er tilfelle med cruise: “I det gamle Persia ble unge mennesker oppdratt med tre mål for øyet, man skulle lære å ride, å skyte med bue og å tale sannhet. Vi lærer ingenting annet enn at det gjelder å sikre oss et bekvemt liv, i seg selv en så eventyrlig løgn at den sikkert er sykdomsskapende”.

Relevansen er kanskje høyest når han skriver om oljen: “En gang var gullet - pengene - jordens forbannelse, men i dag dreier det seg om olje. I oljen er det den sorte majesteten åpenbarer seg i dag, han som vi i gode gamle dager kalte Satanas. (...) I dag er all virkelig politikk en kamp om oljen.”

Det er ingen tvil om at vi kunne trengt mange Jens Bjørneboer også i de viktige årene da olje-Norge ble bygget opp, ganske umiddelbart etter Bjørneboes død. 

Bind 1:

Frihetens øyeblikk kom ut i 1966, og andre verdenskrigs skygge faller ganske tydelig inn over boken. Beskrivelsen av forholdene i alpelandsbyen Heidelberg fremstår som nok en ramsalt kritikk av tysk mentalitet. Hovedpersonen sier: “Deres okkupasjon av Belgia var helt igjennom gotisk og besto i forbløffende grad i å “beslaglegge”, spise og slå ihjel. Min far ble aldri trett av å berette historier om dere umettelige grådighet - og jeg tror at han nesten uten å vite det selv, virkelig satte fingeren på et centralt trekk i den germanske folkesjel. Mozarts Landsmenn er i seg selv ikke grusommere eller brutalere enn andre folk (...)  Men de er plaget av sin grådighet etter ting, mat og penger i en slik grad at de anser det som sin selvskrevne rett å utrydde hele befolkningsgrupper, hele nasjoner, for å tilfredsstille sin medfødte hunger etter andres eiendom.” 

Og videre: “Det er mat de vil ha, uendelige, ubeskrivelige berg av mat. De vil spise verden og for å klare det må de ha alle penger og alle ting, alle biler og alle loden-frakker på jorden.” 

Mot slutten av første bind, om Teuto-Germania:  (...) Intet annet område i Europa er så kvelende sykt eller løgnaktig. Og intet annet sted har åpenbart sannheten så forferdelig. (...) Germanikere som har mistet troen på pengenes evighetsverdi, tror simpelthen ikke lenger på noe i verden. Når pengesedlene ikke har kjøpekraft, har livet ingen målestokk, verden ingen mening (...) 

 

Utvalgte sitater:

• Den som ikke har opplevd en full depresjon alene og gjennom et lengre tidsrom, han er et barn. En slik tilstand er som å møte noe utenfra, et rovdyr, et villdyr som river kjøttet av knoklene på en.
• Men vårt knappe øyeblikk av bevissthet er innrammet av mørke. Noen få glimt av lys mellom et mørke før og et mørkt efter. Disse glimtene er alt man har å gripe i. 

Bind 2: 

Kruttårnet kom ut i 1969.

Utvalgte sitater:

• Det er ganske klart at frihet har man bare i den grad man ikke skammer seg. Den som ikke lenger vil skjule noe han nærmer seg friheten.
• Et hvert barn vet i dag at hele vår klodes innmat er en gigantisk ildmørje, en kokende grøt av glødende smeltet sten og metall. På en forbløffende tynn skorpe omkring dette kosmos av flytende mineraler er det vi steker, koker og lemlester hverandre. Her er oppstått liv, grønt kjølig, vått og frodig. Like over denne skorpen ligger verdensrommet hvor kulden hersker evig og ubegrenset.
• Som tidligere sagt: Jo større innsikt, desto større angst.
• Det bør undersøkes at de to viktigste ideer om friheten som menneskeheten har tenkt, kristendommen og sosialismen, har den merkelige likhet at de begge er vrengt om til sin absolutte motsetning, begge til det motsatte av hva de er. 
• Du vet det, Ivan sa han: Russerne er de grusomste alle mennesker. Det finnes ikke den grusomhet et russisktalende mennesker ikke kan begå. Det er for lenge siden både beskrevet og bevist av Fjodor Dostojevskij.

Bind 3:

Stillheten kom ut i 1973

Utvalgte sitater:

• Européer er man ikke, européer blir man. Og man blir det først, når man gjør opp det regnskap med Europa, som samtidig er regnskapet med en selv, det vil si oppgjøret med fordommene og med den forferdelige byrde av skyld som hefter ved denne verdensdelen og som vi selv er delaktig i helt inntil vi ser at denne skyldbyrden er vår egen, og at den ikke ligger i våre handlinger så meget som i hele vår måte å tenke på, og i våre enorme evne til å velge de gale. 
• Barndommen og døden er de to ting som spiller størst rolle for meg. Det som ligger mellom dem er skyld. 
• Jeg går, men jeg etterlater dere sannhetens redsler og døden 

En god, kremet thaisuppe

Denne suppen baserer seg på mange vanlige grønnsaker uten sterk smak, men den får bra trøkk ved hjelp av green curry paste. 

Ikke spar på rotfruktene, bruk det du har av ingredienser. (Jeg brukte mye squash fordi det gror i hagen.) Denne suppen kunne også inkludert mye annet, for eksempel forskjellige urter eller krydder og kanskje litt sitronsaft. Jeg synes ikke at den trenger salt og pepper, men dette er en smakssak.

Kok opp et par liter vann og to-tre buljongterninger

Legg i og kok opp:

• Seks-syv poteter i terninger
• Seks-syv gulrøtter i skiver

Fres blankt i panne med rapsolje:

• Tre-fire løk
• En rød paprika
• En chili
• To hvitløksfed
• Et glass green curry paste

Legg alt i gryten sammen med

• Tre bokser kokosmelk
• En eller to squash i biter

Kok i snaue ti minutter til alt er mørt, men ikke alt for mørt. Kjøres til ønsket konsistens med stavmikser.

Voilà!

Denne oppskriften gir omkring fem middager til to voksne. Føy gjerne til reker, kyllingbiter eller egnete vegetaringredienser.