Haruki Murakamis bok Byen bak muren er en svevende og samtidig frisk fortelling som er midt i blinken for deg som jevnlig spør: Har jeg opplevd dette, eller var det en drøm? Dette er 500 sider med pendling mellom virkelighet og metafysikk.
Den er også en fin beskrivelse av mannlig følelsesliv. Den som trenger et argument for at menn i minst like stor grad som kvinner er følsomme og dyrker den store kjærligheten, kan bruke denne boken som argument. Du vil finne glimrende beskrivelser av kjærlighetssorg, savn og lengsel i boken.
Tidvis putrer boken av gårde uten de helt store poengene, og Murakamis besettelse for detaljer går litt utover flyten her og der. Men alt i alt får du et bra utbytte av å investere din tid i boken.
En verdifull side ved Murakamis litteratur, er den antimaterialistiske stilen og hvor lite vekt han legger på karriere- og statusja. I boken er alle mennesketyper velkomne og like interessante. De blir ikke målt etter hvilken posisjon de har, hva de har prestert eller hva de eier. Sammenlignet med det meste vi møter i mediene i dag er boken derfor en behagelig opplevelse av noen annet, noe mer fabulerende og meditativt.
Merk at et navn på en by og en sentral skikkelse ikke skrives med navn, men med **. Dette er i følge Gemini: "En gammel teknikk som har vært brukt av forfattere som Dostojevskij og Kafka for å skape en følelse av mystikk, tvetydighet eller for å gi inntrykk av at de beskytter noens sanne identitet."
Enkelte snodige ting har skjedd i skrivingen, enten i originalmanus eller i oversettelsen: På side 282 oppgis en kode og koden gjentas på side 283, men den samsvarer ikke. Dette er merkelig og trolig en litt spesiell korrekturfeil.
På samme vis refereres det på side 332 til en tegning, tegnet med tusj. Senere viser Murakami til tegningen og at den er laget med kulepenn.
